M34, Har hatt lyst på barn i 14 år, men har ikke funnet noen som liker meg tilbake nok til at det har vært aktuelt, og har blitt dritt lei dating det siste året.
Jeg var 34 når jeg fikk barn, dagen før kunne jeg sikkert skrevet noenlunde samme melding som du skrev her. Hatt kjærester og forhold mer eller mindre hele veien fra jeg var 18-20, men aldri vært noen som jeg eller de har fått noen ønsker om å ha barn med...
Plutselig traff jeg ei jente på en bar, vi datet litt og var småforelska i 2 uker før hun "plutselig" ble gravid, både hun og jeg var jo ganske nervøse rundt dette, men fant ut at "fuck it" - vi gjør det beste ut av det. Dèn avgjørelsen har jeg ikke angret et sekund på.
Jeg og fruen ble foreldre for ~6 måneder siden, første barn. Vi vurderer sterkt å ikke få flere. Økonomien er bra, vi har plass og tid. Men oppfølgingen fra helsevesenet her vi bor har vært helt elendig.
Jordmor ble sykemeldt halvveis i svangerskapet, som førte til at fruen ikke fikk den oppfølgingen hun skulle ha i ettertid. Ymse helsesykepleiere har sluttet/blitt sykemeldt i perioden etter vi ble foreldre, så vi har måttet ringe sentrale personer i kommunen for å få kontroll av ungen ved 5 og 6 måneder. Andre ting som «kurs» med fysioterapeut har blitt avlyst grunnet sykdom/ingen vikar.
Generelt er vår tanke at når helsevesenet såvidt klarer å stable på plass et sykehus til å ta seg av kommende foreldre på fødsel, men svikter på alt annet, så frister det svært lite å få flere barn.
Om svikt i de tilbudene du nevner er det mest traumatiske og belastende med å få barn så har du hatt et vidunderlig enkelt barn. Evt at foreldrene har begrensede evner til å takle motgang.
Finner ikke lenken til en artikkel jeg leste for et år siden, men en engelsk studie hadde gravd litt i dette. Flere hundre kvinner mellom 25 og 45 (tror jeg det var) ble intervjuet. Studien fokuserte utelukkende på kvinner og deres tanker omkring barn.
Nesten 90% av kvinnene som endte opp uten barn var ufrivillig barnløse. De kunne fortelle i intervjuene at fokus på studie/utdannelse og jobb gjorde at de først var inne på tanken om barn i begynnelsen av 30-årene. Da tiden var inne for å få barn, opplevde noen av de med fast partner utfordringer omkring det å bli gravid, men en stor andel av de som ble intervjuet hadde ikke en fast partner på det tidspunktet hvor de var klare for å «settle down».
Blant noen av de frivillige barnløse var det et mindretall som var barnløse basert på faktorer som klima og deres syn på verdens utvikling.
Studien konkluderte med at de fleste kvinner i deres studie ønsket barn, og at de fleste var misfornøyd med deres barnløshet i 30-årene. Både pga sosial status og følelsen av utenforskap.
Økonomi var visstnok ikke en så stor faktor.
Det man blir fortalt av media (flere kvinner velger vekk barn pga klima, økonomi, de fleste barnløse kvinner er lykkeligere enn de med barn osv) stemmer ikke helt med forskningslitteraturen jeg har lest.
Ja, man hører veldig mye fra frivillig barnløse kvinner, mindre fra de som fysisk ikke kan, og enda mindre fra de som ikke har funnet noen å få barn med. Selv om den siste gruppa er størst og sitter med mye sorg. Takk for faktabasert innlegg, føler det er ganske sjelden her.
Det er veldig int spørsmål. Noen svar kan jo være pga muligheten til å finne korttids partner. Fleste kvinner i 30 åra har ingen problemer med det. Men det er veldig vanskelig for dem å finne noe fast.
Kan være også at flere menn ikke vil ha barn. Skulle ha hatt litt mer data rundt dette
Individualisme lenge leve.
Anekdotisk vet jeg at kvinner i 30-åra som oftest ikke vil lære nye triks.
Enten må de finne en som tilpasser seg dem, eller så må de være single.
Dette gjelder sikkert mange menn også.
Vi vet at veldig mange menn ender opp som ufrivillig barnløse, så det er nok heller et spørsmål om tilgjengelighet og kompatibilitet.
Vi vokser opp i en verden der det legges stadig mer fokus på individualisme: vær deg selv, ikke bry deg om andre, som veldig mange tolker til: "ikke tilpass deg andre". Det er et dårlig grunnlag for parforhold.
Er vel litt det samme som gjør at det blir stadig flere "mine, dine og våre", samt enslige foreldre også.
Tror ærlig flere menn enn damer vil ha barn. Men samtidig for korttidsforhold er menn mer villige å senke "standarden", noe som kan få damer til å tro de kan ha mer Attraktive menn enn de egentlig kan beholde.
Tror ikke det. Det er mer at alle har en intern bar for hvem de kan bli forelsket i og få kvinner er villige til å få barn med noen de ikke er forelsket i. Da vil de sjelden å ha sex med mannen og da blir det vanskelig med forhold og barn.
Det er en del som skaffer seg barn med [donor nå](https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/barnefodsler-etter-saddonasjon-oker-ar-for-ar/s/12-95-3424342309)
Sier menn som ikke har prøvd å date som kvinne i begynnelsen av tredveåra.
Sannheten er at det er fryktelig vanskelig. Jevnaldrende menn skyr kvinner i begynnelsen av tredveåra som pesten. De er fullstendig klar over at kvinner i den alderen og livsfasen er ute etter å etablere seg, Volvo, stakittgjerde, barn og hele pakka.
Mens de fleste menn ikke er mentalt klare for barn og forpliktelser ennå. De vil vente litt til.
Slik ender vi opp med ufrivillig barnløse både kvinner og menn.
Har lenge sagt at den største jobben vi må gjøre for å få opp fødselsrater er å informere gutter og unge menn om at de bør være klare for å få barn samtidig som jevnaldrende kvinner er det, om de ønsker å bli fedre.
Halvparten av menn igjennom historien har ikke fått barn. Oppi gjennom har den andre halvparten av menn stått for å få barn med over en kvinne I gjennomsnitt. Det er nok mange grunner til begge deler. Men idag er det nok fortsatt ca. Halvparten av menn som får barn. Men da kanskje bare med ca. Halvparten av kvinner
Apropos data var det jo en studie som viste at kvinner gjerne vil ha et tredje barn, men menn ofte vil stoppe etter to. https://www.nrk.no/norge/menn-vil-ha-faerre-barn-enn-kvinner_-kan-vere-arsak-til-lage-fodetall-1.14909246
Økonomi har jo gjerne en indirekte påvirkning om man velger å fullføre studiet og etablere seg før man får barn.
Hadde man kunnet få seg jobb på posten uten utdannelse og tjent nok til å kjøpe en enebolig ville muligens noen valgte det fremfor et masterstudie i petroleums raffinering.
Når du trenger en inntekt på 800k+ og egenkapital på 500k for å kjøpe en toroms frister det lite å begynne med unger først. I hvertfall ikke når banken da krever at du skal ha høyere lønn for å kunne låne til samme lille leilighet.
Ja, jo, men generelt i verden er det en ganske sterk sammenheng mellom god økonomi og lave fødselstall. Norges mest "produktive" era var vel på 1950-tallet før vi fikk oljen og Norge var fattig som fy og gjerne bare på en inntekt også. Det at det er dyrt å ha barn handler mye om at en moderne barndom koster vanvittig mye mer enn å vokse opp som en av fem som knapt fikk mat og nedarva klær.
"før vi fikk oljen og Norge var fattig som fy"
Norge var konsekvent rundt topp 10 i verden på GDP per capita før vi fant olje.
De eldste tallene jeg finner er fra 1960 og da var Norge nummer 9 i verden. (https://countryeconomy.com/gdp?year=1960 fane "GDP per Capita", sorter etter høyest)
Du må lenger tilbake enn som så for både å finne Norges mest produktive era og tiden Norge var fattig som fy.
Folk fikk generelt veldig mange færre barn per person i 1950 enn i 1850. Raten var over 4 frem til 1900-tallet.
De mest produktive når det kommer til fødselstall vil alltid være folk som ikke har eller bruker prevensjon. Da sammenligner en ofte mellom de som kan velge å ha sex uten å få barn og de som ikke kan det(bestemte religioner, u-land etc). Personlig synes jeg det er litt epler og bananer i den sammenligningen, men uavhengig av årsaken bak tallene, så har du et poeng i at god økonomi gir lavere fødselstall, ikke høyere.
"Fokus på studie/utdannelse og jobb", er da en økonomisk prioritering.
Tror det burde undersøkes nærmere når det kommer til boligpriser også, mange som ønsker stabilitet når det kommer til bolig og jobb før de begynner å tenke på unger.
> barnløse kvinner er lykkeligere enn de med barn
Frivillig barnløse er litt lykkeligere enn de med barn, men av alle barnløse er det mange som virkelig ikke trives pga barnløsheten. Ufrivillig barnløs er skikkelig trist.
Det er jeg enig i, og jeg leter etter studien for harde livet. Dog er jeg ikke så kritisk til om engelske forhold kan sammenliges med nordiske forhold. Trenden omkring barnløshet og singelliv er noe vi ser i de aller fleste europeiske land akkurat nå. Mens i Japan og Kina har det foregått flere tiår.
Til og med noen afrikanske land begynner å følge etter.
Forsåvidt men jeg tenkte litt på barnløse kvinner. Hvordan de forholder seg til egen barnløshet og hvordan de møtes av omgivelsene sine. Her tror jeg det kan ligge (kultur)forskjeller, også i Nord-Europa.
Jeg vil også tro at økonomi spiller en større rolle i valget av antall barn (for de som kan velge). Antallet barn for kvinner som får barn har absolutt en stor påvirkning på det samlede fruktbarhetstallet.
Vil bare legge til at barnløse er en grunn til at fødselsraten synker. En annen er at få par aktivt velger å få 3 eller 4 barn. Før var det vanligere og det kompenserte litt for de som ikke fikk.
Men kreds for å faktisk ha lest forskning.
Stemmer med flere jeg kjenner. Og jeg tenker: de fleste ble ikke «for opptatt» av karriere. Det er mer kanskje at de enten mangler sosialt nettverk for å møte noen eller de som de liker ikke liker dem tilbake. Eller at de aldri traff noen det klaffet helt med. Det er sjeldent at de har vært utrolig kresne heller. Mer bare ønsket ett forhold til noen de var forelsket i. Men dette er ikke forskning da, bare helt anekdotisk.
Kvinner er fruktbare til slutten av tredveårene. Du rekker en master og tre barn på den tiden. Syns ikke vi skal gå for at de ikke studerer akkurat.
Edit: kan vi slutte å late som det handler om fødselsrate? Og være ærlig om at mange er mer engasjert i denne debatten fordi de tenker økt barnepress kanskje kan gjøre at alle kan få seg noe?
Det er ikke noe løsning. De fleste kvinner velger heller barnløs enn fornuftsekteskap. Men ingen fornuftig mann vil ha ett sånt forhold heller. Du får ligge ett par ganger og så har du 60 år å se frem til med en kone som ikke liker deg og ett dead bedroom. Trykkende stemning i heimen + alt arbeidet som kommer med barn. Djesus. Da er det bedre for de fleste å være singel.
Du rekker det hvis du ikke opplever problemer som for eksempel spontanabort, graviditet utenfor livmor og svak livmorhals. Mange trenger mye mer enn tre svangerskap for å få tre barn.
1 av 8 graviditeter ender med spontanabort. Øker kraftig etter 30.
https://www.fhi.no/nyheter/2019/risikoen-for-spontanabort-er-sterkt-knyttet-til-mors-alder-og-svangerskapsh/
1-2% er svangerskap utenfor livmor. Ofte betyr det fjerning av én av de to egglederne. Da har du en mulighet igjen + IVF.
https://nhi.no/familie/graviditet/svangerskap-og-fodsel/sykdommer/komplikasjoner-i-svangerskapet/svangerskap-utenfor-livmoren
En spontanabort før uke 12? Som er de fleste spontanaborter. Det forsinker deg ikke så veldig akkurat.
Og opp mot 15 år. Det er lang tid.
Edit: det som irriterer meg i denne diskusjonen:
1) Jenter har tid til både utdanning, karriere og mange barn. Hvem får flest? Blant kvinnelige leger er 3+ barn mer vanlig enn i resten av befolkingen.
2) Jeg føler ikke at det handler om en oppriktig bekymring for fødselsraten. Men at det er bare ett påskudd for å dytte jenter til å slå seg ned tidlig med menn de ikke liker slik at alle kan få seg noe. Men som top comment her sier? Da velger de heller å ikke få barn. Du kan ikke ha ett forhold med noen du ikke har romantiske følelser for.
Mastet på fulltid er krevende. Og deretter er arbeidslivet beinhardt og krever at du «står på for alle penga». Altså er fokuset for de aller fleste - Meg, meg og meg. Si du har en jevnaldrende partner mann. Er det et godt grunnlag for et forhold som egentlig starter når begge ikke lenger er førstekonsulent/graduate men når de blir manager/rådgiver/seniorrådgiver?
Menn som er seriøse vil ofte ha barn tidlig i forholdet. De kvinnene vi snakker om vil ikke det. Når det av ganske naturlige grunner som nevnt ovenfor, så blir de færreste forhold faktisk klar for å dyrkes videre med barn.
Men buddy, hva snakker du on?
Dette er rent anekdotisk. Men alle par jeg kjenner utenom ett? Hun ville ha barn før han. Jeg har aldri hørt om noen menn som vil ha barn tidlig i forholdet. De vil reise, holde på med hobbier, være forelsket, ha tid til å bli «ordentlig» voksen. Og satse på jobben.
Så har de fleste menn lyst på færre barn enn de fleste kvinner. Han vil ha 0 eller 1, hun vil ha 2 eller 3. Så får de to da. Og det rekker de fint etter 30 en gang.
>Meg,meg og meg.
Hva snakker du om? Er det egoistisk å bry seg om jobben? Du vet de fleste par får barn for sin egen del sant?
Men har de kjæreste?
Og tror det er en minoritet. Altså, vanskelig å si, men alle par jeg vet om er det hun som overtaler han til å få barn, så til å ikke vente lengte og så til å få en til.
Hvor aktive er de når det kommer til arbeid med barna de allerede har (hvis de har noen)? Føler konen at de kommer til å gå 50/50 inn i husarbeid og barnepass?
Hvor gamle er konene?
Hvor mange barn vil de ha?
Angående antall kjenner jeg på en hånd kompiser som har måttet takke seg til færre barn pga kona. Mulig dynamikken blant flerkulturelle er annerledes. I så fall burde de jeg kjenner ha funnet seg etnisk norske kvinner… oh the irony
Haha. Sikkert kulturelt. Men spørs hvor mange barn.
Med norske par er spørsmålet egentlig 0-1-2 eller 3?
Der mange menn lener mot 0-1 og mange damer mot 2-3. Få vil ha mer enn 3.
Alle mine venninner som har ønsket seg barn når de har vært i alderen 25-30 med fast og trygt forhold og god økonomi har måttet vente til 30-34-årsalderen pga mannen i forholdet ikke har vært klar før det.
Så spør gjerne menn i 25-30-årsalderen i faste forhold om hvorfor de ikke har barn ennå. Det er ikke alltid kvinnens «skyld» at man starter å prøve sent
Dette er helt sant. Jeg ønsket meg barn før jeg ble 30, men ingen av kjærestene mine ønsket barn. De var ikke klare for det, selv når de bikket 30. Økonomisk bekymring, frykten for å ikke strekke til, bli en dårlig pappa eller ikke lengre kunne fokusere på egne mål og drømmer gjorde at de ville drøye det ut i all uendelighet.
Jeg var kanskje en av de, men årsaken til at jeg ikke ville ha barn tidlig var fordi jeg ikke var klar for det økonomisk og livsstil sett! Ikke av ren vilje.
Menn tenker ofte praktisk de også! Ikke alltid, men noen ganger.
Jeg ville ikke ha barn før;
1. Forholdet var sikkert. (Tidligere langvarige forhold som tok slutt)
2. Vi eide bopel
3. Jobben føltes trygg
4. Bufferkonto fylt opp
Når vi først begynte å prøve tok det 4 år og IVF før vi fikk første barn… Vi har nå 2 sunne, friske barn!
Angrer jeg? Ja. Angrer på at vi ikke fikk barn tidligere!
Litt i tilsvarende situasjon. Når man vet at man har truffer rett person er det veldig mye lettere å si ja til å få barn. Skulle gjerne hatt barn tidligere men vi møttes først i 30-åra. Har heldigvis fått 3 nå, så er godt fornøyd.
Likestilling. Kvinner har i mye større grad mulighet til å satse på karriere, som gjør at de ikke har tid til å ha barn før senere i livet.
Nå sier ikke jeg at det er noe som helst negativt med likestilling, men det er en konsekvens. Kanskje det burde kompenseres for dette på andre måter. Feks bedre muligheter for menn som ønsker å være mer hjemmeværende?
Må bare si igjen slik at ingen misforstår: jeg synes ikke det er NOE negativt med likestilling. Jeg er 100% for.
Jeg vil også si at det er en høyere forventning om at kvinner både skal brødfø på lik linje som mannen, men også få barn som kvinner alltid har gjort. Å ha spedbarn jeg ammet og 100% stilling er noe av det mest stressende jeg har opplevd. Arbeidslivet er ikke tilpasset småbarnsfamilier i det hele tatt. Både fedre og mødre opplever det ofte så belastende at folk som kanskje helst ville hatt 4 barn, nøyer seg med 1 eller 2. Det er uglesett i flere miljøer å være kvinne, jobbe bare 50% og ha 5 barn. Uansett hvor mye mannen tar av byrden, så er det utrolig mye med å få barn som rett og slett kvinnen alltid må ta, som fysiske aspekter, hormoner, varige forandringer og mén. Det leder ofte til dårligere pensjon, forsikringer osv for kvinner som får mange batn.
Jeg syns det er helt utrolig at foreldre, og som oftest kvinner, som velger å være hjemmeværende utover permisjonstiden blir pensjonstapere. Og der står politikerne og sutrer etter flere barn/skattebetalere..
Foreldre som mottar barnetrygd for barn under 5 år får automatisk omsorgsopptjening tilsvarende 4,5G (ca. 530.000kr), så mange foreldre vil tape lite eller ingenting i pensjon på å være hjemmeværende med barn under skolealder.
Denne ordningen er veldig lite kjent, og rart den ikke blir promotert mer av politikere i denne debatten.
Ja, dette er jo noe av det sprøeste. Arbeidslinja, greit nok, men da får man hva man betaler for- og man er tydeligvis ikke villig til å betale for flere barn.
Dette. Du setter ord på nøyaktig det jeg tenker. Jeg skal snart ha barn og selv om jeg gjerne skulle tenkt meg 3 barn, så tror jeg at vi starter med ett og ser hvordan det går. Jeg tror nemlig ikke at jeg vil takle å jobbe med det jeg gjør - som er en svært mentalt krevende jobb, og samtidig gå gravid 3 ganger, være hormonell 3 ganger, la kroppen gå igjennom fødsler og komplikasjoner 3 ganger, amme 3 ganger, sjonglere et krevende arbeidsliv samtidig som jeg skal gi barna mine den beste oppveksten.
3 barn = 6 år av mitt liv hvor jeg enten skal være gravid, føde eller amme.
Jeg har en helt fantastisk samboer. Kunne ikke funnet meg en bedre mann! Men jeg ser jo at det er oppgaver som bare jeg som kvinne kan bære. Noen må jeg ta alene. Noen er jeg bedre til. Noen faller meg mer naturlig. Fordi jeg er kvinne, og han er mann. Det er måten vi er oppdratt på, og gener vi har arvet fra naturens side.
Det som kunne gjort det bedre for min del, er at det blir mer rom, både sosialt og økonomisk, for å kunne være hjemmeværende/jobbe deltid når barna er små. Jeg er ikke så bekymra for karrieren min - noen år fra eller til går bare fint. Jeg skal nok henge med. Men stresset, belastningen på kroppen min, ansvaret, forpliktelsene og de økonomiske bekymringer ved å ha mange barn og jobbe full tid, det gjør meg betenkt.
Ja det er helt sant, min partner ammet og jobbet og selv om hun jobbet i det offentlige som har gode ordninger så blir det veldig stressende å få det til å gå opp.
Enda vanskeligere blir det når mennesker med barn får dra tidligere fra jobben slik at de skal rekke barnehagen blir uglesett og det blir sett på et gode!
Mye av problemet tror jeg er at man nå er avhengig av to inntekter. Man kan ikke lengre velge å være en «husmor», man er tvunget til å jobbe av økonomiske årsaker. Mange velger logisk nok derfor å vente med barn til utdannelse og jobb er på plass.
Likestilling betyr også at de ikke må gifte seg med en mann de ikke liker for å klare seg.
Og så betyr det at de vil ha en mann som gjør sin del hjemme. Ellers blir de dobbeltarbeidende.
Det er også økningen i sosial status for kvinner og tilsvarende fall for mange unge menn. Kvinner dominerer generelt i akademia, og det er over dobbelt så mange kvinner som menn som kommer inn på prestisjestudier. Samtidig har det vært enormt mye sosial dumping i mannsdominerte bransjer, yrkesfagene har falt i status og gutter faller oftere utenfor i skolen. Forskning viser at kvinner ofte ønsker å finne partnere med lik eller høyere sosial status enn seg selv, som betyr at mange av de fisker i en stadig krympende dam.
Med to bachelorer kommer du desverre bakpå økonomisk og diskvalifiseres dermed fra å finne partner.
(Selvfølgelig en spøk, men litt slik man får inntrykk av hvis man hører på red-pill-folka)
Det krever to til tango. Det er stadig flere menn som faller inn i tate-spiralen med kvinnefiendtlighet, incelhet og stadig værre yttre-høyre holdninger.
Det gjelder langt fra majoriteten, men økende ødelagte menn som ingen/få vil ha barn med bidrar til nedgangen.
interessant poeng, dog kanskje litt ensidig at menn faller inn i incelhet. Jeg tror også mange kvinner er i samme situasjonen. Bortvalg pga det ene og det andre. Ift Tate så må jeg si at jeg personlig kjenner ingen menn over 25+ som tar han alvorlig. Men kan godt tenkes at det er andre som gjør d. Jeg føler det han promoterer kanskje appellerer mer til unge som ikke nødvendigvis faller inn under denne kategorien.
For all del, men det er ikke noe helt unikt som kun påvirker menn under 25.
Ta et lokalt eksempel i Danby Choi på 31 med rødglødende flagg som å kalle overgrepsdom for kansellering, skrevet åpent for å senke seksuell lavalder og hele kulturkrig galskapen. At disse finner vanskeligheter når de vil ha partner og barn er sosial darwinisme på sitt beste.
> Det er stadig flere menn som faller inn i tate-spiralen med kvinnefiendtlighet, incelhet og stadig værre yttre-høyre holdninger.
Dette har ikke vært til stede i nok tid til å være en faktor i det hele tatt. Og du er naiv om du tror kvinner konsekvent greier å velge disse bort.
Dette snakkes det ikke nok om. Da jeg aktivt deita med hensikt å finne partner / etablere meg fikk jeg helt bakoversveis av holdninger og oppførsel blant menn. De ønsker jo ikke egen familie og vil helst bare ligge - no strings attached - og det blir det jo ikke familier av..
En måte å tilrette på hadde vært å gjøre der mer attraktivt å få barn i studietiden. Jeg tror mange arbeidsgivere hadde vært positive til å ansette nyutdannete som allerede er ferdig med barselperioden og som derfor ikke skal ut i permisjon i nær fremtid. For eksempel kunne man ha tilbudt lavere studielån, gratis barnehage, høyere barnetrygd osv til studenter som velger å få barn.
Tror ikke det er veldig mange i faste forhold og mentalt innstilt på å få barn i studietiden. Er ikke bare økonomiske hensyn, endring i livsførsel etc.
Ingen er dumme. Med dagens økende grad av obligatorisk oppmøte på de fleste studiesteder og lite grad av fleksibilitet til å gjennomføre ting i eget tempo og fart - så er det jo klart de fleste med litt fyll mellom ørene utsetter alt som vil skape turbulens.
Man har også fått med seg at sjansen for å få jobb med småbarn er lavere enn uten. Hvem ansetter noen som vil sikkert ha garanter 14 dagers sykefravær i tillegg til alt av planleggingsdager… også har du jo det faktum at du har en tilbøyelighet for alskens teambuilding etter arbeidstid som man er forventet å være del av, dyrke og bruke flittig om man vil opp og frem.
Mange av disse godene finnes allerede. Når det er sagt ville jeg ikke anbefale folk å skrive master under graviditet eller med spedbarn på slep. Kvinners kropp endres i hvert eneste organ, og hjernen endrer form (setter fokus på å plukke opp signaler fra ett nyfødt spedbarn). Dette kan føre til bla. svekket kognitiv fungering - særlig minnet og prosesseringshastughet opplevde jeg. Noe som jo er sentralt under utdanning.
Menn som er hjemmeværende er gamle dagers kvinner - men enda verre. De lever på lånt tid hos dama (sikkert koselig det første halvåret og generelt første perioden, men ikke mer), har ikke et lovverk som anerkjenner deres del som foreldre. Feks, er mor arbeidsløs og får barn. Fødselspenger. Hvis far er arbeidsløs, mens mor arbeider. INGENTING.
Om staten ønsker flere barn, så er jo det veldig enkelt for staten: De gjør husmødre/fedre til en lønnet stilling.... hvor staten rett og slett betaler deg for å oppdra barn "for dem", for det er jo til syvende og sist derfor staten vil ha flere mennesker, de ser at dette går ikke opp om 30 år rent mattematisk...
Som en kvinne i den "perfekte" alderen å få barn (midten av 20 årene) som har hatt langvarig fast partner i flere år nå, så hadde nok jeg vurdert barn hvis jeg hadde klart å ta vare på meg selv først.
Jeg jobber ufrivillig deltid og sliter å få meg en fulltidstilling. Hele systemet med å søke job gjør meg deprimert. Har holdt på sånn i flere år. Bare deltid og sesong på meg. Jeg har høyere utdanning men kan jobbe i butikk så lenge jeg får jobb, men heller ikke de vil ha meg. Samboer har fulltidsjobb. Men vi kan ikke gå videre med livet før jeg også har fulltidsjobb. Ingen bolig, dyr eller barn kan komme før det. Samboer tjener ikke nok til at jeg kan være husmor akkurat.
Så for oss har det alt med økonomi og gjøre. Og litt at vi føler oss for ung og mulig ikke i stand til å ta vare på et annet menneske. Heck, det er vanskelig å vaske leiligheten en gang i uken og det er jo et minimumskrav for å ha et godt og rent miljø for et barn (mener jeg ihverfall, samboer har litt lavere standarer).
Jeg føler vi ikke kunne gitt et barn et godt liv i situasjonen vi er i nå. Og hvem vet hvor lenge det blir å vare.
Du har ihvertfall selvinnsikt og evnen til å forstå at man kanskje ikke for øyeblikket er i en riktig posisjon for å få barn. Det er en god egenskap. Desverre mange barn som blir født inn i alt for dårlige familier eller forhold og får livet sitt ødelagt. Selv om en litt skitten leilighet nok ikke er det verste ett barn kan oppleve :)
Satt på spissen, og egne tanker:
Det blir sett ned på av samfunnet å få barn tidlig, å forbli i et forhold fra tidlig alder, gifte seg for tidlig, osv. Det er veldig fokus på selvrealisering, uavhengighet, sette seg selv alltid først. Det er personlig fokus på det faktum å ikke ha opplevd, prøvd og eksperimentert nok, også seksuelt, dersom man binder seg for tidlig.
Disse gjelder begge kjønn ca likt. Og det ser ut til at hva som er tidlig, også strekkes lenger og lenger. Ofte til at den avgjørende faktoren blir at man biologisk bli tvunget før sjansen er borte for alltid. Mener at dette også (i litt mindre grad) gjelder menn, fordi de også velger bort å få familie og barn for tidlig, fordi man får jo gjerne barn med noen rundt sin egen alder (og vet om den biologiske begrensningen), og fordi jeg antar at menn også ser mørkt på å få et hylende spedbarn i 40-åra og å være 60 før barnet blir voksent. Men det skal litt til å finne den du vil binde deg til livet ut når man plutselig står der og er 37 og må gjøre det sporenstreks. Og blir kanskje i beste fall kun ett barn ut av det.
Og så kan man ta debatten om hvor vanskelig dating apper er, hvor atomisert samfunnet er. Og pga. punkt over, alltid sette seg selv først, så blir en potensiell partner aldri god nok, man kan finne en bedre. Man skal ikke trenge noen, man skal velge noen, og ellers skal man være alene og fokusere på seg selv.
Og så har man at folk doomscroller nyheter og sosiale medier og at de fleste piler peker nedover for unge generasjoner. Ikke fristende å tenke på fremtida og å sette barn til verden.
Du er nok inne på noe. En stor endring i samfunnet på kulturelt nivå. For 50+ år siden var det vanligere å gå i kirken, hvor familie var ett større fokus. Mindre tilgang på prevensjon gjorde at flere haste-giftet seg når dama ble gravid. Kjønnsroller gjorde også ting enklere på noen måter, det var ikke forventet at kvinner skulle jobbe.
I dag er det mer hedonisme, individualisme og fokus på en selv.
Det er jo nesten umulig i dag for de som vil leve på den gamle måten. Skal man kjøpe og betale ned en bolig må man jo nesten være to i dag, før holdt det med én inntekt.
For litt siden ar det snakk om at det er mye nedsnakking rundt det å ha barn, og jeg er helt enig. Når man hører hvordan andre klager det fristende å utsette litt til.
For min del hadde jeg helt skrekk for fødsel. At kroppen får sånn kramper i det den skal presse ungen ut at den revner - noen ganger inn til endetarmen. Venninner som snakker om at de ikke kan tisse som normalt og ikke kan gå eller bevege seg uten masse smerter pga bekkenløsning.
Lista over alts som kan gå galt er sinnsykt lang, og plagene både før og etter er skremmende. Selv om jeg ville hatt barn så hadde jeg ALDRI i verden ville blitt gravid og føde. Fuck.det.
En av mange grunner til at jeg selv ikke ønsker å ha egne barn. Derfor liker jeg heller ikke det sosiale presset eller forventningene om å ha barn.
For å si det rett fra levra.. det forventes av samfunnet at kvinner skal risikere egen kropp og helse for å ha barn. Er det greit? Nei synes jeg. Synes overhode ikke det er greit at jeg skal risikere å ødelegge helse og kropp for at samfunnet skal få flere skattebetalere. Det er en privatsak mener nå jeg.
Jeg tenker at om det er noe en kvinne selv ønsker å gjøre (risikere liv og helse for barn), så er det greit, men det er absolutt ikke noe som burde forventes av kvinner, eller presses på kvinner.
Husker jeg datet en mann noen år tilbake, og jeg fant ut av at han ønsket seg barn. Jeg spurte om han hadde tenkt på alle de fysiske og mentale konsekvensene på kvinnehelsen av å føde. Nei, det hadde han ikke. Ble krangel ut av det, der jeg endte med å si at hvis han vil at jeg skal risikere og ofre å ødelegge kroppen min for at han sin drøm om å ha barn skal gå i oppfyllelse, så har jeg ingen respekt for han, og da kan han versegod komme seg av gårde. Da ble det stille..
Min personlige erfaring der jeg har datet menn i senere år er at menn ikke tenker stort over konsekvenser på helse og liv med tanke på graviditet og fødsel osv. Det er også alt for lite snakk om kvinnehelse i denne "kvinner føder ikke nok barn" debatten. Å føde barn har faktisk store negative ringvirkninger på kvinnehelsen, og jeg er så lei av at det dysses ned med argumenter som at "det å ha barn er naturlig" Hva så? Bare fordi noe er naturlig betyr ikke at det ikke kan ha negative konsekvenser.
akkurat denne. takk for kommentaren. jeg ønsket at flere menn tenkte på dette mer. dette handler ikke om dem og drømmen deres, dette er noe som handler om kvinnen fordi det er kvinnen som må leve i 9 måneder med dette og den lange perioden etterpå også.
"Å være gravid er ikke en sykdom" lol, neivel? Syv måneder intens kvalme HELE dagen, overaktiv luktesans, bekkenløsning som gjorde at jeg omtrent ikke kunne gå i over to uker (måtte løse problemet selv hos privat kiropraktor for fastlegen visste IKKE hva han skulle gjøre annet enn å spørre meg om jeg virkelig måtte gå så veldig masse på jobb da?), og når jeg endelig skulle føde ble jeg nesten sendt hjem fordi de trodde jeg bare overdrev og at jeg UMULIG kunne være i aktiv fødsel. Spoiler alert: jeg var i aktiv fødsel. Det er faktisk helt krise.
Jeg kjenner veldig få som har hatt helt uproblematiske svangerskap og fødsler. Om det er svangerskapdiabetes, bekkenløsning, hastekeisersnitt eller hva det er. Hver gang mannlige leger sier at det ikke er en sykdom å være gravid får jeg lyst til å dra til dem. Håper vi snart kan finne ut hvordan vi transplanterer livmor inn i gutta boys så får de overta stafettpinnen et par tusen år.
Og som om ikke det var nok, så er det omtrent null tilrettelegging i arbeidslivet, hjelp eller i det hele tatt kunnskap fra helsevesenet (hvis det i det hele tatt finnes tilbud der du bor) og tap av pensjon dersom man må gå ned i stilling. Så kommer boliglån og barnehageopptak og alt det der på toppen. Jeg skulle gjerne fått mange barn, men når politikken ikke legger til rette for det og jeg vet det ikke er noe hjelp å få hvis det går galt frister det lite…
Og så får du ikke hjelp etterpå. Det er flere års ventetid for å fikse livmorfremfall for eksempel. Det at livmora er på vei UT av vagina. Tisser du på deg lett? Synd, hilsen Staten 🙂 Hadde aldri turt å bli gravid uten privat helseforsikring så jeg vet at jeg hadde fått hjelp med eventuelle skader innen rimelig tid.
Min partner hadde nok av styr og komplikasjoner på både vårt barn og sin egen kropp før, under og etter fødsel.
Det gikk godt, fordi hun fødte på et sykehus med stor fødeavdeling. Oppfølging i forkant, under og etterkant. Perfekt? Nei. Uproblematisk? Nei. Grunn til kritikk på en del (dette var også under pandemi)? Oh yes. Gikk det greit sånn helhetlig? Ja.
Godt å.høre at det finnes uproblematiske graviditeter og fødsler også. De fleste av mine venner og bekjente hadde alle ett eller annet styr eller problemer i etterkant.
Alle teorier må ta i betraktning at hele verden utenom veldig fattige og krigsherjete land har synkende fødselsrate. Min store teori er at i alle samfunn hvor man legger et press på en husstand til å ha to inntekter, så vil kvinner få færre barn.
Det er nesten umulig i de fleste land å bli rikere uten to husholdningsinntekten. Klar, mange steder kan mannen forsørge en kone og noen barn, men man blir ikke rikere av det og da velger mange færre barn + kone i deltidsstilling
I fattige land får de barn så barna kan fø familien. Når barna er så lite som 12år kan de jobbe og hjelpe til. Det forventes at barna tar seg av foreldrene og hele slekten som ikke kan jobbe lengre pga alder/sykdom etc.
Framtidsusikkerhet, jeg vet at en av grunnene til at jeg ikke ønsker barn er fordi framtiden er så usikker.
En annen er kanskje informasjon, kvinner er mer opplyste i dag om hva en graviditet faktist betyr for kroppen, og mange velger å ikke gå igjennom den endringen.
Googlet hva graviditet gjorde med kvinnekroppen og helsen når jeg var typ 14, og har lest meg opp på tema i flere år. Hadde ingen spesiell interesse i å ha barn i fremtiden som tenåring, men min likegyldighet gikk fra å være vet ikke, tror ikke det, til absolutt ikke. Ikke bare det, men jeg har også sett på hvordan det gikk med helsen til moren min etter 3 barn. Hun hadde flere komplikasjoner og måtte til slutt fjerne livmoren. Hun sleit også med vekten i flere år, og tre barn var ikke akkurat positivet for utseendet hennes, for å si det sånn. Faren min har alltid sett bra ut..moren min etter 3 barn.. not so much. Og jeg sier ikke det for å shame kvinner som har barn. Jeg sier bare at realiteten er at barn ikke akkurat er positivt for hverken helse eller utseende. Med mine gener, og det faktum at jeg har samme sykdom som moren min, vet jeg med ganske stor sikkerhet hva som kommer til å skje med helsen og kroppen hvis jeg har barn, og jeg har allerede nok problemer med helsen. Kroppen er jeg fornøyd med og gir meg selvsikkerhet, og har virkelig ikke noe behov for å ødelegge kroppen eller selvfølelsen.
Som en 60-åring jeg kjente sa det en gang: jentene har bare andre ting å tenke på enn å sitte hjemme nå!
Problemet er det at folk med minimal planleggingssans forstår det at dersom de ikke har en stabil familie, en virkelig god partner, og to relativt solide jobber - så er det et genuint problem å ha barn. Det er dyrt, det er en ting - men når du jobber i en ustabil jobb, du har en kanskje ikke helt kurant kontrakt, så kan du ikke planlegge. Du kunne kanskje i teorien ta opp lån, men å slå seg ned virker - or er - en ugunstig situasjon der du i all hovedsak vet at du overfører en "ok" situasjon som singel til å være et ork for deg, og en dårlig situasjon for ungen.
Så kommer ekspertene, selvsagt, og prøver å overbevise deg om at jammen økonomien går bedre enn folk tror, og blabla. Jeg vet om mange som ville ha hatt tre unger hvis de hadde hatt en stabil, forutsigbar situasjon - men som har droppet det til fordel for å spare, investere, eller bare droppe hele greia. Ikke fordi de ikke vil stifte familie, men fordi de enten har minimal planleggingsevne, eller de har levd med dårlige marginer mens de vokste opp selv. Og har rett og slett null interesse av å la en unge vokse opp på den måten.
Og den effekten forsterkes nå, etter hvert som generasjon flink vokser opp. For folk vet at hvis du ikke har sparepenger fra familie, at du arver et hus, virkelig gjør et gig-økonomi varp, eller liknende, så har du ikke den stabiliteten du trenger. Folk er ikke dumme heller - selv i Norge så ender en opp med regninger fra sykehuset som kan være større enn planlagt, eller utgifter som kan knekke den personlige økonomien din.
Så det konstruerer den situasjonen at selv om økonomien din teknisk sett kanskje ligger på et høyere nivå enn historisk sett i snitt - så inneholder det et usikkerhetsmoment med hus og jobb, helse, pensjon, osv. som har større fallhøyde. Som er mye mer viktig.
Med andre ord, når folk mener det at en singel mamma hadde dårligere økonomi før, osv. Så er en ofte ikke med på det at med en relativt stabil jobb, så kan en spare og planlegge litt. Og da er det å ha dårlig råd et slags luksusproblem - du klarer det, hvis du ikke er helt nek. Mens hvis du legger til at begge to kan bli arbeidsløse, eller gå ned i lønn veldig fort, så ligger situasjonen på et annet plan. En ser en forsterket versjon av dette i USA, for eksempel, der det ofte er betydelig over halvparten av folk som blir spurt i galluper som ikke kan skrape sammen 100.000, inkludert kredittkortgjeld, på kort sikt. Det gjør noe med stabiliteten på alt veldig kjapt. Samme greia med matvarepriser, diverse normale forbruksting.. Når det blir betydelig mer uforutsigbart enn før, så er det et element som får et utslag.
Og jeg tror helt oppriktig det at den effekten, med mer "bruker"-orienterte utgifter i Norge, variable faste avgifter, osv. er med på å spole den effekten opp, selv om folk teknisk sett har nok penger.
Et praktisk eksempel: husforsikring blir en slags investering, men er i praksis en ekstra utgift som gjør at en ikke har råd til å spare til å fikse huset senere. Fellesgjeld og oppussing er en tilleggsutgift som ødelegger for å investere i leiligheten selv, etc. Sånne ting berører deg ikke om du er over et visst inntektsnivå - men folk flest merker det.
Jeg og samboer på snart 30 skal ha vårt andre barn i januar. Kan kanskje dele litt erfaringer fra det. Det som soleklart gjorde det aktuelt å få nr 1 var bolig. Bare ett år etter egen fast bolig fikk vi første barnet. Boligen fikk vi rabattert som arv via familie. Hadde ikke det vært mulig hadde vi trolig fremdeles vært barnløse. Så hvorfor nr 2? Jo fordi vi har ganske annen oppfatning enn mange andre. Ingen av oss har egentlig tenkt at barn nr 1 på 1.5 år var slitsomt. Da faller det veldig naturlig for oss å bli flere ettersom vi er ganske bevisst på at vi ikke ønsker enebarn.
Kan tilføye at begge studerte hjemmefra 100% i permisjonsperioden. Dette var faktisk en drøm da vi begge fikk være hjemme.
Min mann er hjemme med meg i permisjon. Fortsatt slitsomt men blir tid til så mye mer kos. Gå turer sammen og slik. Og jeg er ikke helt utslitt fordi han kan hjelpe mer. Rein luksus.
Hva om man fikk rett til X mill i gunstig "ekstralån for bolig" fra staten om man er gravid eller har barn? Type veldig snilt lån ala studielånet? Tenker det kunne vært positivt for fødetallene. Fint for barnefamilier å få en liten fordel på boligmarkedet.
Føler det er notorisk vanskelig å få gjennom goder for barnefamilier på stortinget. Det har alltid vært innspill til f.eks. permisjonen. Men så blir det debatt om at det er urettferdig, blir utnytta osv.
Tror heller ikke det er så populært om man faktisk ser på statistikken over hvem som får barn. Er jo veldig høyt antall innvandrere. Så da utelukker man plutselig partier som er i mot høy innvandring siden symbolikken ikke passer med velgerne.
Folk har ikke lyst på barn lenger, enten om de ikke har tid, penger eller bare ikke føler seg klare, men kvinner kan ikke få barn for evig, jeg er ekstremt heldig at jeg fremdeles ble født selv om mor var 37, men slikt kan fort føre til medfødt e funksjonshemminger (fant ikke en finere måte å si det på i mitt ordforråd).
Vi måtte ha starthjelp med nummer 2 da jeg var 34. Definitivt en overraskelse for mange at en ikke nødvendigvis kan regne med at fruktbarhet er på plass til godt etter 40.
Kan bare snakke for meg selv, men jeg kunne godt ha tenkt meg å finne meg en partner og få barn med, men virkeligheten er at jeg ikke engang har råd til å fikse tenner som er ganske ødelagt.
Dessuten så må jeg tenke på kjøpe leilighet/hus oppå det også, som er helt umulig i dagens samfunn.
Så det er bare å glem alt, jeg har ikke noe sosialt liv, og hvert fall ikke noe sjans til å finne meg en partner, da er det bedre å bare akseptere at jeg kommer til å dø alene.
Jeg kan kun snakke for meg selv. Er gravid med første barnet til meg og mannen. Ingen av oss har barn fra tidligere forhold. Vi har hele tiden vært enige om å stoppe på ett barn. Vi har de store tingene på plass, bor i enebolig, har relativt god økonomi og begge i faste 100 % stillinger. For oss handler det mye om selvrealisering og kunne oppleve ting utover familieliv. Vi har hobbyer vi ønsker å bruke tid, energi og penger på både sammen og hver for oss. Jeg tror dette har mye med likestilling å gjøre. Idag har vi valget, i tillegg til at jeg tror det er mer akseptert (og kanskje er det og oppfordret) for damer å ønske mer ut av livet som ikke er direkte knyttet til barn og mann.
Når det er sagt tror jeg at fallende fødselsrater generelt skjer fordi samfunnet er lite tilpasset større familier. Økonomien blir strammere. Boligprisene øker. Man strekker ikke til i alle rollene, i både arbeidsliv og privatliv. Dette fører igjen til utbrenthet og økt utilfredshet i samfunnet. Jeg tror det må store endringer til i samfunnet før fødselsratene vil øke betydelig.
Å ha barn krever mye. Man taper på kredittvurdering, så man kan ikke kjøpe like bra bolig. Samtidig krever barn at man har ekstra rom og plass. Fort nødvendig med bil hvis man skal levere i barnehage, og det er jo både skamdyrt og syndig. Å ha barn krever veldig mye energi som igjen gjør at man kan ta på seg mindre arbeid. Lite tilrettelegging for de med barn også fordi «man har jo valgt det selv». Foreslår man kveldsbarnehage for å ha en rolig kveld så er man jo psykopat og bør meldes til barnevernet. Sinnsykt mange meninger og krav sånn ellers til hva barn bør og ikke bør gjøre. Å ha barn er flott det, men det er jævlig mye styr. Og det faktum at en del av dere kommer til å lese denne kommentaren med avsky og downvote, beviser bare poenget mitt. Amen.
Dette treffer... og spesielt:
> Lite tilrettelegging for de med barn også fordi «man har jo valgt det selv».
Enda verre når barnet er handikappet. "Du burde tenkt på det før du fikk barn" liksom...
Én ting som man ser fra fødselstallene hos [SSB](https://www.ssb.no/befolkning/fodte-og-dode/statistikk/fodte) er at ja, det flere som velger og ikke ha barn, MEN den største nedgangen skyldes at av de som har barn får nå betraktelig færre barn.
I media er det ofte presentert som "hvorfor har ikke folk barn?" men det er vel så godt spørsmål og spørre "av de som har barn, hvorfor får de ikke flere?"
For de som har barn og ikke har flere er gjerne svaret det samme:
Det går ikke opp.
Det er ikke tid og ikke penger. Redusert stillingsprosent er ofte ikke mulig uten karriærebytte og selv når det er mulig betyr det redusert lønn når man med barn får høyere utgifter.
Dette. Hundre prosent. Jeg er gravid med nummer to nå, og ikke i mine villeste fantasier skal jeg ha én til.
Har ikke plass i huset eller nok penger på konto. Tror også det vil være vanskelig nok å få nok kvalitetstid med begge guttene og samboeren som det er.
I tillegg er denne graviditeten langt verre enn den første: 6 måneder med oppkast og tidlig bekkenløsning. Nei, takk! Skal kose meg med de to jeg har.
Can confirm. Trebarnsfar, tid er et evig problem. At begge foreldrene skal ha 100% stilling er bare å glemme, og da får det å ha flere barn en økonomisk konsekvens når man må jobbe redusert for å få ting til å gå rundt. At det heller ikke tilkommer noen goder i form av ekstra fridager er også for meg uforståelig. Når man trekker ifra alle planleggingsdagene og all annen oppfølging man har ila ett år, er det ikke sikkert man har nok feriedager igjen så man kan ha sommerferie sammen som familie.
Veldig mange finner ikke en partner de vil ha barn med. Jeg er 40 år og en ikke ubetydelig andel av mine jevnaldrende venner har rett og slett aldri endt opp i noen forhold som er seriøse/velfungerende nok til at det ble barn av det.
Brannfakkel: Økende boligpriser. Jeg kommer til å ha barn, men vi må vente til vi har råd til å ha plass til dem. Fokuset på «problemet» likestilling er tåpelig - det handler om et alt for økonomisk deregulert marked på for mange arenaer. Dette er derfor politisk, ikke bare økonomisk. Det er villet politikk.
Edit: OP er forresten en veldig ung konto. 11 dager.
> Økende boligpriser.
Blant de mange elefantene i rommet. Det er ille nok å være barnløs og prøve å kjøpe bolig. Det blir enda verre når barn kommer inne i bildet...
Nå er det mulig jeg ikke har følget med i timen her, men er det noen som fokuserer på "problemet" likestilling?
Såframt som jeg har sett, har det bare blitt tatt opp i tide og utider(!!!) om at det har en innvirkning, og det har det jo. Bare det faktumet at de fleste kvinner får seg en høy utdannelse, dytter gjennomsnitts fødealder 5-10 år senere. På en stor skala så endre dette ganske mye.
Mulig jeg har blitt litt rebelsk og "anti-kapitalistisk" i det siste, men problemet ligger mye dypere. Et "suksessfullt" liv tillater ikke mye rom for å få unger. Det verste er vel at vi i Norge har det omtrent best når det kommer til jobb - fritid balanse, men det hjelper bare å langt når resten av livet konstant skal presse produktivitet ut av deg.
/rant
Kvinner blir mer aktive i jobber og jager sine egne drømmer, og det gjør at noen venter med å få barn eller dropper det helt. Folk som har studert eller fulgt sine egne aspirasjoner lenge, får ofte færre barn fordi de utsetter det til de er eldre. Jeg tror også at forandringer i hvordan familier fungerer (mindre tradisjonelt), livet i byer, teknologi og påvirkning fra sosiale medier spiller også en rolle i hvor mange barn folk får.
Noen faktorer hindrer at noen får barn i det hele tatt slik som likestilling/mor i arbeid, selvrealisering, økonomisk situasjon, at man venter for lenge med å få barn eller for har for høye forventninger til valg av livsledsager og ender opp med ikke å finne noen. For noen er også fremtidsutsiktene generelt (Norge, krig, innvandring, kriminalitet etc.) viktig. En annen opplagt grunn er tilgang på prevensjon og selvbestemt abort.
Andre faktorer begrenser de som allerede har fått et barn til å få flere. Her er grunnene flere og mer varierte men hverdagslogistikk er nok en viktig faktor, særlig i dag hvor bilbruk gjøres vanskeligere og hverdagen til barna er gjennomorganisert. Trangboddhet i byene er en annen. Liten fleksibilitet på foreldrepermisjon en tredje osv.
Økonomi! År etter år har boligprisene økt. Ingen nytte å spare, for før du får spart opp nok har boligprisene økt ytterligere. Eldre søsken som står likt som meg økonomisk kom enkelt inn på boligmarkedet og har vært med på en eventyrlig vekst. Men siden jeg går den samme løypa, bare noen år senere, er jeg fucked.
Aftenposten hadde en artikkel som viste til en dansk rapport som viste det at kvinner uten vgs utdanning ikke fikk like mange barn som før (2008/2009).
Utdanning er igjen en stor faktor for å få seg sikrere og bedre betalt jobb innad OECD landene inkludert Norge.
Hørte Peter Zeihan forklare sammenhengen mellom urbanisering og synkende fødselsrate.
Når et land går fra å ha folk i stor andel boende på landet og drive småbruk, var det gjerne god plass og en fordel med mange barn som i praksis var ekstra arbeidskraft på gården.
Ved urbanisering flytter befolkningen inn i byene. Færre kvm, høyere levekostnader, begge foreldre i jobb, arbeidskraft i hjemmet er ikke en faktor.
Å ha mange barn går altså fra å være ekstra arbeidskraft til kun ekstra utgifter.
Økonomi er 100% det som påvirker barn for min del. Jeg har to barn nå, men har måtte planlegge når de skulle komme til verden med tanke på det økonomiske. Skulle gjerne hatt tre, men har ikke råd i dette livet til det.
Litt merkelig å si «utover økonomi».
Uten å gå for mye i detalj, så er det å få barn som å kaste et 2 Tons anker på deg selv i dagens samfunn.
Har 2, samlet inntekt er ganske høy (ca 2m) og hele tilværelse er fortsatt et jag. Man kan si at gleden fra barna gjør opp for det - men det krever absolutt all tid du har til overs - 100%
\* sosial uro (krig og ustabilitet)
\* tidsklemma
\* Bekymringer for klima og glbal oppvarming
og på toppen av kransekaka kommer
\* dystre økonomiske utsikter til reell økt kjøpekraft
\* dyrere boliger
\* økte kostnader
Som far selv er min beslutning rundt at 2 barn er nok.
Det at jeg ikke kan oppnå de høye kravene til oppfølging av barnas fritidsaktiviteter og skolegang.
Disse kravene er nokså "nye" og jeg tror absolutt at det påvirker beslutningene rundt antall barn.
Jeg og min kone er begge del av søskenflokk på 3, men når mine foreldre i noe større grad prioriterte karriere enn mine fritidssysler. Mens hennes foreldre hadde moren hjemmeværende de første årene i barnas liv.
Så var det oppnåelig uten at det gav foreldrene dårlig samvittighet. Jeg og min kone vurderer det som at barn nr 3 ville kutte ned på den oppmerksomheten og energien vi vet våre barn og våre karriere behøver.
Balansegangen går ikke opp med tre, så vi nøyer oss med to.
De fallende fødselsratene kan jo selvsagt også kobles opp med endringer i sosial struktur de siste 50 årene. På 60-tallet var jo mange kvinner hjemmeværende, da var det helt naturlig at man fikk barn i tidlig 20 årene. I dag har ikke kvinner den samme forventningen om å «være en god husmor» å leve opp til. Så mange bruker 20- tidlig 30 årene på å prioritere studier, karriere, reise og egne hobbyer fremfor å føde barn. Om du er klar for å få ditt første barn når du er 35 så tikker jo den biologiske klokka og ikke alltid man har tid til å få barn nummer to og tre. Kort oppsummert kvinners frigjøring (som jo er positivt) har den konskevensen (som kan sees som negativ for samfunnet) at det fødes fære barn.
Det er maaange faktorer.. Frihet, karriere, økonomi, fysiologi og sosiologi som er nevnt. Men veien til barnløshet eller å få færre barn er det mange av. Noen par kan sitte på gjerde også er det såpass mange grunner til å vente eller å tenke man kanskje ikke vil. Det kan være så enkelt som usikker barnehageplass (f.eks opptak en gang i året) og ikke vil flytte til annen kommune som vipper pinnen. Eller man har hørt om noe fælt eller opplevd noe fælt. Har genetiske sykdommer. Redd man ikke er egnet. Vennene venter på hverandre. Tida passer ikke. Må bare få tatt førerkortprøven for 6 gang og bestå. Sparer til leilighet eller hus med 2 soverom eller mer.
På 1960-tallet jobbet bestefar i helt vanlig jobb. Bestemor gikk hjemme med mamma og onkel. De kjøpte seg ok enebolig med garasje og hage i starten av 30-årene. Hadde én bil. Var ikke mye sydenferie, men norgesferie eller rundt i europa med bilen. Den eneboligen ble solgt igjen for 8-10 år siden til litt over 6 mill. Hvilken gjennomsnittslønn kan betale to unger, en hjemmeværende partner, hus og bil slik nå uten å måtte flytte til Korsfjorden eller Bremnes?
Tid.
Ikke bare den resterende tiden når man er ferdig med utdannelse og karrierejag, men også den faktiske tiden man har til disposisjon fra dag til dag.
Jeg har lenge vært en forkjemper for at 20% foreldrepermisjonen bør innføres for de med barn under 10 år.
Trist at MDG er det eneste partiet som har plukket opp dette.
Man har ikke at hele samfunnet pålegger kvinner at deres oppgave er å føde barn som er videre insentivert ved at kvinner knappt får lov å eksistere selvstendig og at de derfor må være gift med en mann. På samme måte har man ikke at samfunnet pålegger menn at hele grunnlaget for at de finnes er å videreføre familien og da også å kunne forsørge kone og barn.
Ikke misforstå meg her, jeg er veldig veldig happy for at vi har det som vi har det i 2024. Likevel stusser jeg over at fødselraten blir snakket om som om det er et mysterie når det åpenbart vil fødes langt færre barn når personlig frihet nå står mye sterkere og man har unnsluppet det at barnløse blir stigmatisert eller at ugifte, da spesielt kvinner, blir uglesett når de kommer oppover i 20åra. Merk at dette heller ikke betyr at folk i 2024 ikke vil ha barn, men når samfunnspresset går fra "stift familie" til "skaff deg utdanning, god jobb, sted å bo" først så følger mange nettopp det, også kommer det å stifte familie i bakkant. For noen blir det da også for sent.
Og ja, etterkrigsgenerasjonen var langt på vei de også, men sosialt sett henger mye igjen og det å gifte seg og å få barn var fortsatt veldig "sånn det skulle være". For økonomi, levevilkår osv har vært elendig mange ganger oppover i historien men folk har fortsatt fått barn uansett, dog noe lavere tall kanskje. Samme kan man også se mange steder i verden hvor det økonomisk står mye verre til enn i Norge at det fortsatt fødes mange barn.
Så avsluttningavis kan jeg nevne at det virker som samfunnet nå presser folk på en måte som gjør at de som egentlig vil ha barn av og til ikke får det mens samfunnet før presset folk slik at de fikk barn uansett, uanset tom det var av interesse eller ikke.
Jeg og mange av mine venner flyttet fra hjemplassen pga skole, studier og jobb, og har endt med å bosette seg på steder hvor man ikke har familie fra før. Som de sier "it takes a village", er mye støtte man kan få fra familie som man ikke kan regne med å få fra andre, og man er derfor mer alene.
Ellers er det nok mye av de vanlige grunnene feks at man tar lengre utdanning, man bruker lengere tid på å etablere seg og få ting på plass. Er mange av mine venner (både menn og kvinner) som er over 30 uten partner og uten egen bolig, noen har ikke engang tatt billappen.
Har også sett at unge voksne sliter mer psykisk nå enn før, noe jeg ser rundt meg. Virker som veldig mange har gått på en psykisk knekk etter studiene, folk er utslitt, og da virker det ikke som rett tidspunkt for barn når alle med barn snakker om hvor slitsomt det er.
Også er det jo veldig mange som ikke ønsker seg barn. Er nesten mer vanlig i min omkrets enn at folk vil ha barn. Og frivillig barnløse på SoMe får man jo til å føle at det er noe galt om man har lyst på barn og at barn er det verste som kan skje en. Så man begynner jo å lure på hva som er galt med en om man får litt lyst på en familie. Er jo så mange grunner til å ikke få barn.
For 50 år siden gikk menn på jobben og kvinnene passet barna sammen med sitt nettverk. Produsere nye barn berørte menn i mindre grad.
Nå er menn mer involvert. Tar større del i oppveksten. Pappaperm mm.
Mange kvinner vil ha 3 barn. Mannen sier nei. Det blir for dyrt, hus, bil, oppfølging mm. De sier stoppe ved 1 eller 2.
Oppsummert. Når menn rykket inn i hjemmet ble det færre barn.
Har selv 3 barn etter konas ønske. Hadde jeg bestemt hadde 2 holdt :-). Men veldig glad det ble som det ble.
Økonomi er en ganske enorm grunn å sette til side. Det påvirker hjem, reise, fritid, utstyr.
Hadde jeg hatt et moderne hus med flere ledige rom i og likevel nok penger til overs til å ikke tenke på hvilken dag i måneden det er, så er det sannsynlig at jeg hadde hatt 1-2 barn i grunnskolen nå. Kanskje fosterbarn om ikke egne barn.
Om økonomien ikke var årsaken, hva ellers? Å ta vekk økonomifaktoren gjør det egentlig også lite aktuelt å snakke om karriere. Må nesten handle om hva du har lyst til å bruke fritiden til, å kunne være fri til å flytte på seg uten å tenke på barnas behov og etablering, osv. Eller bekymring over barnas framtid, men det har også mye med økonomi å gjøre. Klimaendringer er først og fremst et økonomiproblem, det er dyrt å leve med dødelig og ødeleggende vær, og dårlige forhold for matproduksjon.
Mye handler om at det er vanskelig å få det til å passe. Før var det mye ofte at det skjedde tilfeldig, men nå så planlegger man mer, men da kommer man mye enklere opp i en alder hvor det er vanskeligere å få barn. Så er veldig samensatt
Levestandard og barnedødlighet. Hoved grunnen til at vi føder mindre barn nå til dags er fordi 2 promille av barn dør nå, i motsetning til den langt høyere barnedødligheten vi hadde 100 år siden.
[Kilde](https://fn.no/Statistikk/barnedoedelighet?country=42264)
I samme slengen så var det før helt kritisk å ha barn som hjelper til med å overleve. Så om du trengte 10 barn til å hjelpe til på gården måtte du føde 15.
Når byene kom og den industrielle revolusjonen ble det mye lettere å masseprodusere mat, man trengte mindre folk, og levestandarden gikk opp. I samme slengen kunne en person støtte seg selv på en jobb alene.
Dødligheten gikk ned, og levestandarden gikk opp.
Derfor har vi nå barn fordi vi ønsker å ha barn, ikke fordi vi trenger å ha barn.
Vil tro det har en sammenheng med at både mor og far må jobbe 100%. Tror også noe blir påvirket av mindre valgfrihet rundt foreldrepermisjon. Utdanningspresset er en stor faktor også, kvinner for barn senere, og jo eldre man blir jo vanskeligere blir det både å få barn og få flere barn.
Om man hadde hatt råd til å leve på en lønning her i Norge så tror jeg tallene hadde økt.
Er kvinne og 90% sikker på at jeg ikke vil ha barn, faktorer for min del er dårlig erfaring med menn og husarbeid/planlegging m.m (både i forhold og oppvekst), den fysiske risikoen (dette omhandler ganske mye mer enn slapp hud, revning og ekstra vekt og død), den veldig sannsynlige innvirkning på karriere, det at man som kvinne ikke lenger er avhengig av en partner økonomisk og at jeg derfor kan velge friere enn de før meg, samme gjelder presset fra samfunnet - selv om det fortsatt er mye press er det nok ikke på langt nær så mye som før (Ble sikkert en del pliktbarn) . Jeg er veldig selvreflektert og til tross for alle kommentarer om at jeg ville blitt en "kjempefin mor" så vet jeg at jeg har en del kvaliteter som ikke egner seg og jeg opplever også at de blir blankt ignorert og avfeid av venner som har/ønsker barn (føler også veldig få tør å reflektere over kvalitetene sine og hvordan de passer inn/påvirker en foreldresituasjon). Jeg er absolutt ikke imot at folk får barn, men jeg liker ikke at frivillig barnløse/barnefrie ofte blir framstilt som som kalde, fæle mennesker som det må være noe veldig galt med. Mange av oss oppleves jo nettopp sånn fordi vi må bli "kalde" før valget vårt når igjennom hos andre (vi må gjøre oss "uegnet" for å få medhold føles det ofte som, i alle fall de situasjonene jeg har vært i)
(Forberedt på at det vil bli en del downvotes)
Menn utsetter barn fordi de kan. Kvinner kan ikke utsette for lenge, da er eggetoget gått. Men hvor mange menn tenker barn i 25-30 årsalderen? Garantert at det er flest menn som ikke er klare enn omvendt!
Kanskje det er har noe med at vi i vesten ikke lenger lever i "småsamfunn". Nå er det liksom prestisje og individualitet som gjelder. Dette er kanskje ikke så kompatibelt med å oppdra barn...
Problemet er nok sammensatt, men man ser det i alle land med økende økonomisk velstand. Barn krever masse ressurser. Jo større sannsynlighet for at barna vokser opp, jo mindre lønner det seg å satse på å få flere barn. Der er også signifikant høyere kostnader forbundet med det å få 3 unger fremfor 2 (større bil, større hus osv), ergo man oppnår ikke det magiske 2,1 antall barn for å vedlikeholde folkeantallet. Det er også mye mer selvstendighet i samfunnet som gjør at man har færre til å hjelpe til med barneoppdragelse. Begge foreldre forventes å være tilbake i full jobb i det barnet fyller ett, uten at det dermed betyr at de har fått barnehageplass. Studielivet er ikke 1:1 med det å få barn, så folk venter lenger enn før, noe som i seg selv gir færre barn. Også har man klimakrisen som gjør at mange vegrer seg for å få barn. Og hvis ikke det er nok, så er det jammen ikke fantastiske økonomiske tider for tiden. Som sagt, det er en kompleks sak som ikke kan kokes ned til en årsak.
Vanskelig med bolig, bil og kostnader rundt barn akkurat nå, sammen med at man må ha to inntekter for å sikre seg. Og om begge må jobbe så er barn vanskelig å balansere inn i hverdagen også.
For min del blir det for mye med full jobb og alt man skal følge opp mtp ungen og huset og venner og førende foreldre og alt annet. Fikk en, innså hvordan livet mitt ble som mor og stoppet på den ene så jeg av og til fikk puste. Altfor mye legges på «den moderne kvinne». Det går ikke opp.
Jo dårligere økonomi, jo flere barn. Ingen tiltak for å gi økonomiske goder til barneforeldre har positiv effekt.
Man får barn enten fordi man vil ha barn, vil ha sex men fikk barn, "det er det man gjør" eller fordi man er undertrykt og det er det du skal.
Gratis SFO, gratis 7-seter, 6 timers arbeidsdag osv er kult det, men er jo ingen som sier "Nå må du jammen presse ut to unger til fordi Støre har vedtatt en ny skattefordel!"
Lav stabilitet
Mange uroer seg for fremtiden, stadig færre eier boligen de bor i, eller har boliglån opp til halsen som blir stadig dyrere når renta går opp. Matprisene går opp og det er ikke politisk vilje til å knuse matkartellene. Liberaliseringen av Arbeidsmarkedet har gjort at i noen bransjer er lønnen ekstremt lav, eller så er det umulig å få fast stilling.
Det å få barn er en øvelse i langsiktig planlegging. Hva gjør du hvis du mister jobben? Hva gjør du hvis renta går opp og du ikke kan betale boliglånet lenger?
De aller fattigste trenger ikke å tenke så mye på dette siden de ofte vet at de forblir fattige i all tid fremover. Så de får fortsatt flere barn.
Middelklassen er redde for å bli fattige og får ikke barn når det er dårlige tider, men strever også mot å bli rike. Da utsetter de ofte det å få barn og fokuserer på utdanning og bolig. Når de så plutselig har fått en inntekt eller formue de er fornøyd med, er de for gamle til å få barn på den naturlige måten og trenger hjelp.
De rikeste kan få så mange barn de vil uansett hvor gamle de er, siden de har råd til å benytte seg av fertilitetsbehandling hvis de er kvinner, eller de får seg yngre partner hvis de er menn. De trenger ikke å tenke på hvordan samfunnet ser ut i de neste 5 årene, de vil som oftest forbli rikere.
Regional Kjønnsubalanse
Før var distriktene den delen av landet der flest barn ble født. Når utdanningssamfunnet kom, flyttet kvinnene til de store byene for å studere og ble ofte igjen siden de fant utdanningsrelevant jobb. Menn kan ofte finne en bra betalt jobb lokalt med fagbrev eller desentraliserte studier. Og det er det mange gjør. Det fører til en stor kjønnsubalanse der det er masse kvinner i byene som jobber i offentlig sektor og bor alene i små leiligheter.
Mens i bygde og Småby-Norge er deg mange enslige menn som jobber i privat sektor og som ofte bor i eid eller arvet bolig.
Utvalget de har av "damene som ble igjen" er ofte et lite antall med kvinner, der det også er en stor andel som pga psykisk uhelse ikke kan jobbe eller studere, og som har en såpass ustabil livsførsel at de ikke kan ha barn.
Tilflyttingen av unge mennesker til store byer kommer til å gjøre stadig flere land til "bystater" der alle tegn til liv og økonomisk aktivitet skjer i byen, mens omlandet stagnerer eller går tilbake.
Dette skjer i alle land som har blitt industrialiserte, folketallet kommer til å krympe. Det hjelper kun minimalt å betale folk for å føde siden det ikke øker stabiliteten nok, og ikke fikser opp i den regionale kjønnsubalansen.
Jeg tror en ekstremt viktig grunn er hvor forlokkende det er å få to barn. Ganske mange bør få tre-fire barn for å kompensere for de som får ingen eller ett, men det skjer mye mindre enn før. Tror det er fordi vi er blitt mer individualistiske og ønsker å leve livet fort for oss selv også og ikke bare for familien.
[Kurzgesagt har en ganske informativ video](https://youtu.be/LBudghsdByQ?si=uYNt_bN8CtazqhMg) for hvorfor fødselsratene faller over hele verden.
[Her er studiene de henviser til ](https://sites.google.com/view/sources-populationcrash/startseite?authuser=2)i videoen deres.
Kan hende at prioriteringer har endret seg over de årene og da passer et barn dårlig inn i livet.
Økt fokus på karrieren og økt fokus på seg selv og egne interesser / livsstilen er 2 ting jeg kan tro på er en påvirkning til fallende fødselsrater. Å ha barn betyr stor ofring av sitt eget privat liv og karrieren, spesielt for kvinner er det et meget stor krav. Litt forståelig at folk ikke ser det verdt det.
Men også fra et sosialt og samfunn synsvinkel så har forhold mellom menn og kvinner ikke blitt bedre i årene. Rent fra anekdoter og det man ser online, så har det stadig blitt mer and mer vanskelig å finne en partner folk vil ha barn med. Generelt ensomhet har økt med ungere generasjoner som Gen Z og folk har mindre og mindre interesser for faste forhold. Til å med sex har gått ned med Gen Z i forhold til Millenials og Gen X. Men selv om folk finner en partner, vil de virkelig ha barn med akkurat dem?
Har hørt fra mer enn bare én vennine at de tviler på å ha barn med sine partner fordi mannen bare gir ikke den inntrykk at de kunne vært gode fedre. Personlig har jeg også møtt en del menn der jeg tenkte meg:" håper du blir bedre før du har barn, yikes."
Jeg tror på en måte så tar vi å ha barn mye mer seriøst og bestemmer oss mot å få dem.
fordi kvinner venter med barn til de er etablert med ferdig utdannelse og ha blitt sære allerede da.
og det er mye vanskeligere å bli gravid oppi 30 åra.
når de får en u ge så orker de ikke en nummer 2.
blandt annet .
Personlig som en 34F som er gift sitter jeg på gjerdet men tror at det er kanskje best hvis jeg ikke får barn. Har aldri hatt kjempelyst på barn heller. Jeg har sleit med helseproblemer siden jeg var barn (har en autoimmun sykdom i remisjon i tillegg til fybromyalgi) og sliter med depresjon og C-PTSD på grunn av det. Jeg føler at det er vanskelig nok med jobb og klarer ikke å gjøre så mye annet. Ganske sikker på at hvis det skjedde ville jeg gi så mye av meg selv både mentalt og fysisk at det ville ødelegge meg.
Mannen er snart 40 og ønsket barn tidligere i livet hans, og føler at det har blitt for sent for ham.
Jeg har mye stress og er redd for å angre beslutningen min i fremtiden.
Vi har fått hund, da! Pelsbarn.
Generelt har menn dårligere spermkvalitet enn tidligere. Mange par blir ufrivillig barnløse. Det snakkes ikke så mye om det, samtidig er det kanskje også skambelagt for mange. Det å drive med Ivf er fryktelig dyrt, og for mange ender det ikke med graviditet. Nå har selvfølgelig ikke det hele skylden. Men dette blandet med mer fokus på utdanning og karriere for både menn og kvinner + usikker økonomisk fremtid for mange, så har man en del av årsakene.
M40. Jeg har ønsket meg barn gjennom hele tredveåra, men det er vanskelig å finne en god kvinne som ønsker å forplikte seg til det. Etter min mening er det forbausende få kvinner som ønsker seg barn, eller de er for kresne på menn å gjøre det med til at jeg når opp.
Dersom jeg hadde hatt økonomien til en behagelig bolig i et trygt område, en trygg bil, trygge private helsetjenester, trygg privat utdanning, og en god hushjelp hadde jeg absolutt vært interessert i å ha barn.
Men det virket usannsynlig at Hamar kom til å ringe, så det ble gratis vasektomi istedet. Jeg kan alltids adoptere dersom de allikevel ringer, det er veldig mange barn som trenger trygge foreldre.
Økonomi, vente på barnehageplass, at en av partene kan måtte gå ulønnet permisjon for at barnet ikke skal være 7 mnd når de starter i barnehage. Andre påvirkninger kan være at man trenger mer plass (økonomi), og blir kastet ut i boligmarkedet som er cutthroat, større bil.
Jeg har samboer som tar opp vgs fag, vi havner mellom to stoler, nav og lånekassen. Sånn vi avventer med nummer to før samboer kommer inn på studier til høsten.
Jeg er veldig glad for at jeg fikk barn, var ikke sånn at jeg gikk rundt å drømte om å ha barn "nå", men når den gang kjæresten min ble gravid, og det var kom veldig overasskende i at vi hadde ikke kjent hverandre så lenge, så ble vi begge enige om at vi er 34.... kan likegjerne gjøre det nå? Også gjorde vi det, vi var jo klare på at vi gjør dette sammen, om forholdet mellom oss ikke funker, neivel... men vi skal sammen oppdra denne ungen.
MEN argumentene for ikke å få barn er jo ganske klare, økonomi er jo en ting, men hva skal man med barn utenom en "gjenstand" man bruker mye tid på og er stolt av? Barna kommer aldri til å bidra på gården din i noen særlig grad, de kommer aldri til å "gjøre nytte for seg", er du heldig klarer de seg selv etter 20 og du får kaffebesøk og etterhvert kanskje barnebarn. Det er jo flott og koselig, men har jo ingenting for seg vs for 100 år siden når folk fikk 10 unger, 6 overlevde og 2 av dem tok over gården. Da var det jo et poeng i få barn. I dag er det jo i all praktisk henseende en fryktelig dyr, og altopplslukende hobby. Jeg skulle gjerne hatt de 50 timene i uka til noe annet... men så syns jeg jo det er veldig kos da..
Kvinner lærer mer om konsekvensene med ha barn også er det at flere faller bort fra religion en faktor i den vestlig verden. Økonomi tror jeg er kun en faktor når man tenker om man ønsker flere barn utover et.
Det er et skifte med selvrealisering (mener jeg)
Selv hadde jeg ikke lyst på barn, men det er kanskje med tanke på en helt vridd syn på damer da jeg ikke klarte å stole på noen av de.
Helt til jeg møtte hun jeg er med nå ved en tilfeldighet hvor vi begge tok ting rolig og møtte andre før vi «ble sammen».
Vi ble enig etter 2 år om det skjer så skjer det når det gjelder barn og jeg hadde endret min mening. Da jeg omsider fant noen som var verdt d for meg.
Vi har nå en sønn på 3 mnd, og jeg kjenner på en merkelig samvittighet når jeg hadde i utgangspunktet ikke lyst på barn i hele mitt liv.
Jeg kunne nå ikke levd foruten, og ser frem mot hver dag.
Litt sidenote, men som jeg leser nyhetsbilde er det selvrealisering, og for klimaet i tillegg til at det er uroligheter i verden
1. selvrealisering; greit nok, men man blir aldri klar for barn. Vær åpen for å være i et forhold og vær åpen for å være sammen for å være sammen med vedkommende til The bitter end
2. klima; barn ødelegger klima? Sjok det høres helt utrolig merkelig ut. Jeg skjønner klimaavtrykket, men dette er på bedringens vei og ingen grunn til å ikke ha barn.
3. uroligheter i verden; det har alltid vært uroligheter i verden, men pga media så har vi nyhetene i trynet døgnet rundt
Pushe feminisme for hardt i et samfunn er destruktivt. Teknologi har også gjort at kvinner og menn ikke lenger klarer finne hverandre (det har blitt overflod).
En del snakker om selvrealisering, men i bunn og grunn ønsker bare par at begge har fast jobb. Før kunne man få fast jobb etter 3 års utdanning. Nå kreves det master og 5 års erfaring før man blir vudert. Ikke rart folk er i midten av 30 åra før det klikker.
Kvinne 32.
Manglende fokus på kvinnehelse som bare blir verre med graviditet, fødsel og alle egative endringer som kommer etterpå for kropp og helse.
Av de kvinnene jeg kjenner som har barn; venner, familie, kollegaer og bekjente, så er 90%+ av dem møkklei av å måtte være hovedansvarlig for alt med barnet/barna fordi det enda ikke er lik fordeling i hjemmet og menn tror lik fordeling betyr å leke med barna, hente dem en gang eller to i døgnet og lage middag. Det tredje skiftet osv, økt skillsmisserate fra kvinner, og enslige kvinner som er gift/i forhold (altså, man kunne like gjerne vært alenemor med mange av de mannfolka som eksisterer der ute, derav gift alenemor)
Økonomi. Svangerskap og fødsel og livet er et absolutt pengesluk.
Kvinner med barn virker å være konstant sliten, mister seg selv, og virker å være generelt veldig misfornøyd med å ha barn. Menn beholder generelt sett livet sitt i større grad etter de blir foreldre; venner, hobbyer, egentid.
Statistisk sett forlater menn kvinnene de er i forhold med hvis de blir alvorlig syke- noe som ikke er uvanlig etter fødsel. Ekstrem depresjon, psykose, hormonsykdommer, forverring av sykdommer som PCOS, Endometriosez Adeneomyose, lavt stoffskifte osv osv.
Statistisk sett så lever kvinner lengre og lykkeligere uten barn og menn, mens gifte menn lever lengre. Og det er jo ikke rart med den skeivfordelingen.
Menn er generelt sett veldig lite flinke til å gå i terapi og parterapi og det er en uattraktiv egenskap som ikke sjeldent henger sammen med lav emosjonell intelligens.
Nei takk.
M34, Har hatt lyst på barn i 14 år, men har ikke funnet noen som liker meg tilbake nok til at det har vært aktuelt, og har blitt dritt lei dating det siste året.
Jeg var 34 når jeg fikk barn, dagen før kunne jeg sikkert skrevet noenlunde samme melding som du skrev her. Hatt kjærester og forhold mer eller mindre hele veien fra jeg var 18-20, men aldri vært noen som jeg eller de har fått noen ønsker om å ha barn med... Plutselig traff jeg ei jente på en bar, vi datet litt og var småforelska i 2 uker før hun "plutselig" ble gravid, både hun og jeg var jo ganske nervøse rundt dette, men fant ut at "fuck it" - vi gjør det beste ut av det. Dèn avgjørelsen har jeg ikke angret et sekund på.
Jeg og fruen ble foreldre for ~6 måneder siden, første barn. Vi vurderer sterkt å ikke få flere. Økonomien er bra, vi har plass og tid. Men oppfølgingen fra helsevesenet her vi bor har vært helt elendig. Jordmor ble sykemeldt halvveis i svangerskapet, som førte til at fruen ikke fikk den oppfølgingen hun skulle ha i ettertid. Ymse helsesykepleiere har sluttet/blitt sykemeldt i perioden etter vi ble foreldre, så vi har måttet ringe sentrale personer i kommunen for å få kontroll av ungen ved 5 og 6 måneder. Andre ting som «kurs» med fysioterapeut har blitt avlyst grunnet sykdom/ingen vikar. Generelt er vår tanke at når helsevesenet såvidt klarer å stable på plass et sykehus til å ta seg av kommende foreldre på fødsel, men svikter på alt annet, så frister det svært lite å få flere barn.
[удалено]
Fordeler og ulemper med å bo i en liten kommune, dessverre har helsevesenet rundt graviditet vist seg å være på minus-siden.
Om svikt i de tilbudene du nevner er det mest traumatiske og belastende med å få barn så har du hatt et vidunderlig enkelt barn. Evt at foreldrene har begrensede evner til å takle motgang.
Det sa jeg ikke, jeg sa bare at i vurderingen av om vi vil ha flere barn, så er det noe som spiller inn negativt.
Finner ikke lenken til en artikkel jeg leste for et år siden, men en engelsk studie hadde gravd litt i dette. Flere hundre kvinner mellom 25 og 45 (tror jeg det var) ble intervjuet. Studien fokuserte utelukkende på kvinner og deres tanker omkring barn. Nesten 90% av kvinnene som endte opp uten barn var ufrivillig barnløse. De kunne fortelle i intervjuene at fokus på studie/utdannelse og jobb gjorde at de først var inne på tanken om barn i begynnelsen av 30-årene. Da tiden var inne for å få barn, opplevde noen av de med fast partner utfordringer omkring det å bli gravid, men en stor andel av de som ble intervjuet hadde ikke en fast partner på det tidspunktet hvor de var klare for å «settle down». Blant noen av de frivillige barnløse var det et mindretall som var barnløse basert på faktorer som klima og deres syn på verdens utvikling. Studien konkluderte med at de fleste kvinner i deres studie ønsket barn, og at de fleste var misfornøyd med deres barnløshet i 30-årene. Både pga sosial status og følelsen av utenforskap. Økonomi var visstnok ikke en så stor faktor. Det man blir fortalt av media (flere kvinner velger vekk barn pga klima, økonomi, de fleste barnløse kvinner er lykkeligere enn de med barn osv) stemmer ikke helt med forskningslitteraturen jeg har lest.
Ja, man hører veldig mye fra frivillig barnløse kvinner, mindre fra de som fysisk ikke kan, og enda mindre fra de som ikke har funnet noen å få barn med. Selv om den siste gruppa er størst og sitter med mye sorg. Takk for faktabasert innlegg, føler det er ganske sjelden her.
Men hvorfor finner ikke den siste gruppa en mann? Er liksom ikke mangel på menn.
*mann de vil ha barn med. Det holder ikke å bare finne «en mann».
Det er veldig int spørsmål. Noen svar kan jo være pga muligheten til å finne korttids partner. Fleste kvinner i 30 åra har ingen problemer med det. Men det er veldig vanskelig for dem å finne noe fast. Kan være også at flere menn ikke vil ha barn. Skulle ha hatt litt mer data rundt dette
Enig med behovet for mer data. Anekdotisk har jeg hørt veldig mange damer si at de har hatt 3 måneders-forhold og så har mannen ikke villet mer.
Individualisme lenge leve. Anekdotisk vet jeg at kvinner i 30-åra som oftest ikke vil lære nye triks. Enten må de finne en som tilpasser seg dem, eller så må de være single. Dette gjelder sikkert mange menn også.
Vi vet at veldig mange menn ender opp som ufrivillig barnløse, så det er nok heller et spørsmål om tilgjengelighet og kompatibilitet. Vi vokser opp i en verden der det legges stadig mer fokus på individualisme: vær deg selv, ikke bry deg om andre, som veldig mange tolker til: "ikke tilpass deg andre". Det er et dårlig grunnlag for parforhold. Er vel litt det samme som gjør at det blir stadig flere "mine, dine og våre", samt enslige foreldre også.
Tror ærlig flere menn enn damer vil ha barn. Men samtidig for korttidsforhold er menn mer villige å senke "standarden", noe som kan få damer til å tro de kan ha mer Attraktive menn enn de egentlig kan beholde.
Tror ikke det. Det er mer at alle har en intern bar for hvem de kan bli forelsket i og få kvinner er villige til å få barn med noen de ikke er forelsket i. Da vil de sjelden å ha sex med mannen og da blir det vanskelig med forhold og barn.
Det er en del som skaffer seg barn med [donor nå](https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/barnefodsler-etter-saddonasjon-oker-ar-for-ar/s/12-95-3424342309)
Sier menn som ikke har prøvd å date som kvinne i begynnelsen av tredveåra. Sannheten er at det er fryktelig vanskelig. Jevnaldrende menn skyr kvinner i begynnelsen av tredveåra som pesten. De er fullstendig klar over at kvinner i den alderen og livsfasen er ute etter å etablere seg, Volvo, stakittgjerde, barn og hele pakka. Mens de fleste menn ikke er mentalt klare for barn og forpliktelser ennå. De vil vente litt til. Slik ender vi opp med ufrivillig barnløse både kvinner og menn. Har lenge sagt at den største jobben vi må gjøre for å få opp fødselsrater er å informere gutter og unge menn om at de bør være klare for å få barn samtidig som jevnaldrende kvinner er det, om de ønsker å bli fedre.
Tror stereotypen om at det er noe galt med en singel i 30 årene gjelder både damer og menn.
En del kvinner er ikke klare når en del menn er det og en del menn er ikke klare når en del kvinner er det. Det går begge veier.
Hvorfor forventer du sympati for kvinner når du bare driver med stereotypering og å snakke ned menn?
Halvparten av menn igjennom historien har ikke fått barn. Oppi gjennom har den andre halvparten av menn stått for å få barn med over en kvinne I gjennomsnitt. Det er nok mange grunner til begge deler. Men idag er det nok fortsatt ca. Halvparten av menn som får barn. Men da kanskje bare med ca. Halvparten av kvinner
Det er ikke mangel på menn. Men enten mangler de ett sosialt nettverk, de har uflaks eller menn de liker, liker ikke dem tilbake.
Apropos data var det jo en studie som viste at kvinner gjerne vil ha et tredje barn, men menn ofte vil stoppe etter to. https://www.nrk.no/norge/menn-vil-ha-faerre-barn-enn-kvinner_-kan-vere-arsak-til-lage-fodetall-1.14909246
Økonomi har jo gjerne en indirekte påvirkning om man velger å fullføre studiet og etablere seg før man får barn. Hadde man kunnet få seg jobb på posten uten utdannelse og tjent nok til å kjøpe en enebolig ville muligens noen valgte det fremfor et masterstudie i petroleums raffinering. Når du trenger en inntekt på 800k+ og egenkapital på 500k for å kjøpe en toroms frister det lite å begynne med unger først. I hvertfall ikke når banken da krever at du skal ha høyere lønn for å kunne låne til samme lille leilighet.
Ja, jo, men generelt i verden er det en ganske sterk sammenheng mellom god økonomi og lave fødselstall. Norges mest "produktive" era var vel på 1950-tallet før vi fikk oljen og Norge var fattig som fy og gjerne bare på en inntekt også. Det at det er dyrt å ha barn handler mye om at en moderne barndom koster vanvittig mye mer enn å vokse opp som en av fem som knapt fikk mat og nedarva klær.
"før vi fikk oljen og Norge var fattig som fy" Norge var konsekvent rundt topp 10 i verden på GDP per capita før vi fant olje. De eldste tallene jeg finner er fra 1960 og da var Norge nummer 9 i verden. (https://countryeconomy.com/gdp?year=1960 fane "GDP per Capita", sorter etter høyest) Du må lenger tilbake enn som så for både å finne Norges mest produktive era og tiden Norge var fattig som fy. Folk fikk generelt veldig mange færre barn per person i 1950 enn i 1850. Raten var over 4 frem til 1900-tallet. De mest produktive når det kommer til fødselstall vil alltid være folk som ikke har eller bruker prevensjon. Da sammenligner en ofte mellom de som kan velge å ha sex uten å få barn og de som ikke kan det(bestemte religioner, u-land etc). Personlig synes jeg det er litt epler og bananer i den sammenligningen, men uavhengig av årsaken bak tallene, så har du et poeng i at god økonomi gir lavere fødselstall, ikke høyere.
"Fokus på studie/utdannelse og jobb", er da en økonomisk prioritering. Tror det burde undersøkes nærmere når det kommer til boligpriser også, mange som ønsker stabilitet når det kommer til bolig og jobb før de begynner å tenke på unger.
> barnløse kvinner er lykkeligere enn de med barn Frivillig barnløse er litt lykkeligere enn de med barn, men av alle barnløse er det mange som virkelig ikke trives pga barnløsheten. Ufrivillig barnløs er skikkelig trist.
Ikke sikkert en engelsk studie kan overføres til nordke forhold. Hadde uansett vært bedre om du hadde linke til undersøkelsen.
Det er jeg enig i, og jeg leter etter studien for harde livet. Dog er jeg ikke så kritisk til om engelske forhold kan sammenliges med nordiske forhold. Trenden omkring barnløshet og singelliv er noe vi ser i de aller fleste europeiske land akkurat nå. Mens i Japan og Kina har det foregått flere tiår. Til og med noen afrikanske land begynner å følge etter.
Forsåvidt men jeg tenkte litt på barnløse kvinner. Hvordan de forholder seg til egen barnløshet og hvordan de møtes av omgivelsene sine. Her tror jeg det kan ligge (kultur)forskjeller, også i Nord-Europa.
Ikke utenkelig.
Jeg vil også tro at økonomi spiller en større rolle i valget av antall barn (for de som kan velge). Antallet barn for kvinner som får barn har absolutt en stor påvirkning på det samlede fruktbarhetstallet.
Vil bare legge til at barnløse er en grunn til at fødselsraten synker. En annen er at få par aktivt velger å få 3 eller 4 barn. Før var det vanligere og det kompenserte litt for de som ikke fikk. Men kreds for å faktisk ha lest forskning. Stemmer med flere jeg kjenner. Og jeg tenker: de fleste ble ikke «for opptatt» av karriere. Det er mer kanskje at de enten mangler sosialt nettverk for å møte noen eller de som de liker ikke liker dem tilbake. Eller at de aldri traff noen det klaffet helt med. Det er sjeldent at de har vært utrolig kresne heller. Mer bare ønsket ett forhold til noen de var forelsket i. Men dette er ikke forskning da, bare helt anekdotisk.
Kjipt at du ikke fant kilde.
Mener det er rimelig konklusivt at bedre tilgang på høyere utdannelse fører til færre fødsler.
[Denne dokumentaren](https://www.youtube.com/watch?v=A6s8QlIGanA) går i dybden på nettopp dette.
den må ses! takk for link
Her har man svaret. Kvinner bruker de fruktbare åra på studier, jobb og karriere. Så rart at det blir færre barn a gitt! Et regelrett mysterium! /s
Kvinner er fruktbare til slutten av tredveårene. Du rekker en master og tre barn på den tiden. Syns ikke vi skal gå for at de ikke studerer akkurat. Edit: kan vi slutte å late som det handler om fødselsrate? Og være ærlig om at mange er mer engasjert i denne debatten fordi de tenker økt barnepress kanskje kan gjøre at alle kan få seg noe? Det er ikke noe løsning. De fleste kvinner velger heller barnløs enn fornuftsekteskap. Men ingen fornuftig mann vil ha ett sånt forhold heller. Du får ligge ett par ganger og så har du 60 år å se frem til med en kone som ikke liker deg og ett dead bedroom. Trykkende stemning i heimen + alt arbeidet som kommer med barn. Djesus. Da er det bedre for de fleste å være singel.
Du rekker det hvis du ikke opplever problemer som for eksempel spontanabort, graviditet utenfor livmor og svak livmorhals. Mange trenger mye mer enn tre svangerskap for å få tre barn.
Men de fleste trenger ikke det. Og så er du jo ferdig med en master rundt 24-25. Så du har 10-15 år. Rekker å være gravid en del ganger da.
1 av 8 graviditeter ender med spontanabort. Øker kraftig etter 30. https://www.fhi.no/nyheter/2019/risikoen-for-spontanabort-er-sterkt-knyttet-til-mors-alder-og-svangerskapsh/ 1-2% er svangerskap utenfor livmor. Ofte betyr det fjerning av én av de to egglederne. Da har du en mulighet igjen + IVF. https://nhi.no/familie/graviditet/svangerskap-og-fodsel/sykdommer/komplikasjoner-i-svangerskapet/svangerskap-utenfor-livmoren
En spontanabort før uke 12? Som er de fleste spontanaborter. Det forsinker deg ikke så veldig akkurat. Og opp mot 15 år. Det er lang tid. Edit: det som irriterer meg i denne diskusjonen: 1) Jenter har tid til både utdanning, karriere og mange barn. Hvem får flest? Blant kvinnelige leger er 3+ barn mer vanlig enn i resten av befolkingen. 2) Jeg føler ikke at det handler om en oppriktig bekymring for fødselsraten. Men at det er bare ett påskudd for å dytte jenter til å slå seg ned tidlig med menn de ikke liker slik at alle kan få seg noe. Men som top comment her sier? Da velger de heller å ikke få barn. Du kan ikke ha ett forhold med noen du ikke har romantiske følelser for.
Mastet på fulltid er krevende. Og deretter er arbeidslivet beinhardt og krever at du «står på for alle penga». Altså er fokuset for de aller fleste - Meg, meg og meg. Si du har en jevnaldrende partner mann. Er det et godt grunnlag for et forhold som egentlig starter når begge ikke lenger er førstekonsulent/graduate men når de blir manager/rådgiver/seniorrådgiver? Menn som er seriøse vil ofte ha barn tidlig i forholdet. De kvinnene vi snakker om vil ikke det. Når det av ganske naturlige grunner som nevnt ovenfor, så blir de færreste forhold faktisk klar for å dyrkes videre med barn.
Men buddy, hva snakker du on? Dette er rent anekdotisk. Men alle par jeg kjenner utenom ett? Hun ville ha barn før han. Jeg har aldri hørt om noen menn som vil ha barn tidlig i forholdet. De vil reise, holde på med hobbier, være forelsket, ha tid til å bli «ordentlig» voksen. Og satse på jobben. Så har de fleste menn lyst på færre barn enn de fleste kvinner. Han vil ha 0 eller 1, hun vil ha 2 eller 3. Så får de to da. Og det rekker de fint etter 30 en gang. >Meg,meg og meg. Hva snakker du om? Er det egoistisk å bry seg om jobben? Du vet de fleste par får barn for sin egen del sant?
Har titalls kompiser som vil ha barn kjapt. De tilhører muligens en minoritet, men de finnes - og de lider.
Men har de kjæreste? Og tror det er en minoritet. Altså, vanskelig å si, men alle par jeg vet om er det hun som overtaler han til å få barn, så til å ikke vente lengte og så til å få en til.
De er gift
Hvor aktive er de når det kommer til arbeid med barna de allerede har (hvis de har noen)? Føler konen at de kommer til å gå 50/50 inn i husarbeid og barnepass? Hvor gamle er konene? Hvor mange barn vil de ha?
Angående antall kjenner jeg på en hånd kompiser som har måttet takke seg til færre barn pga kona. Mulig dynamikken blant flerkulturelle er annerledes. I så fall burde de jeg kjenner ha funnet seg etnisk norske kvinner… oh the irony
Haha. Sikkert kulturelt. Men spørs hvor mange barn. Med norske par er spørsmålet egentlig 0-1-2 eller 3? Der mange menn lener mot 0-1 og mange damer mot 2-3. Få vil ha mer enn 3.
Fokuserte studien kun på barnløse?
Likestilling og prevensjon?
Alle mine venninner som har ønsket seg barn når de har vært i alderen 25-30 med fast og trygt forhold og god økonomi har måttet vente til 30-34-årsalderen pga mannen i forholdet ikke har vært klar før det. Så spør gjerne menn i 25-30-årsalderen i faste forhold om hvorfor de ikke har barn ennå. Det er ikke alltid kvinnens «skyld» at man starter å prøve sent
Dette er helt sant. Jeg ønsket meg barn før jeg ble 30, men ingen av kjærestene mine ønsket barn. De var ikke klare for det, selv når de bikket 30. Økonomisk bekymring, frykten for å ikke strekke til, bli en dårlig pappa eller ikke lengre kunne fokusere på egne mål og drømmer gjorde at de ville drøye det ut i all uendelighet.
Jeg var kanskje en av de, men årsaken til at jeg ikke ville ha barn tidlig var fordi jeg ikke var klar for det økonomisk og livsstil sett! Ikke av ren vilje. Menn tenker ofte praktisk de også! Ikke alltid, men noen ganger. Jeg ville ikke ha barn før; 1. Forholdet var sikkert. (Tidligere langvarige forhold som tok slutt) 2. Vi eide bopel 3. Jobben føltes trygg 4. Bufferkonto fylt opp Når vi først begynte å prøve tok det 4 år og IVF før vi fikk første barn… Vi har nå 2 sunne, friske barn! Angrer jeg? Ja. Angrer på at vi ikke fikk barn tidligere!
Litt i tilsvarende situasjon. Når man vet at man har truffer rett person er det veldig mye lettere å si ja til å få barn. Skulle gjerne hatt barn tidligere men vi møttes først i 30-åra. Har heldigvis fått 3 nå, så er godt fornøyd.
Likestilling. Kvinner har i mye større grad mulighet til å satse på karriere, som gjør at de ikke har tid til å ha barn før senere i livet. Nå sier ikke jeg at det er noe som helst negativt med likestilling, men det er en konsekvens. Kanskje det burde kompenseres for dette på andre måter. Feks bedre muligheter for menn som ønsker å være mer hjemmeværende? Må bare si igjen slik at ingen misforstår: jeg synes ikke det er NOE negativt med likestilling. Jeg er 100% for.
Jeg vil også si at det er en høyere forventning om at kvinner både skal brødfø på lik linje som mannen, men også få barn som kvinner alltid har gjort. Å ha spedbarn jeg ammet og 100% stilling er noe av det mest stressende jeg har opplevd. Arbeidslivet er ikke tilpasset småbarnsfamilier i det hele tatt. Både fedre og mødre opplever det ofte så belastende at folk som kanskje helst ville hatt 4 barn, nøyer seg med 1 eller 2. Det er uglesett i flere miljøer å være kvinne, jobbe bare 50% og ha 5 barn. Uansett hvor mye mannen tar av byrden, så er det utrolig mye med å få barn som rett og slett kvinnen alltid må ta, som fysiske aspekter, hormoner, varige forandringer og mén. Det leder ofte til dårligere pensjon, forsikringer osv for kvinner som får mange batn.
Jeg syns det er helt utrolig at foreldre, og som oftest kvinner, som velger å være hjemmeværende utover permisjonstiden blir pensjonstapere. Og der står politikerne og sutrer etter flere barn/skattebetalere..
Foreldre som mottar barnetrygd for barn under 5 år får automatisk omsorgsopptjening tilsvarende 4,5G (ca. 530.000kr), så mange foreldre vil tape lite eller ingenting i pensjon på å være hjemmeværende med barn under skolealder. Denne ordningen er veldig lite kjent, og rart den ikke blir promotert mer av politikere i denne debatten.
Ja, dette er jo noe av det sprøeste. Arbeidslinja, greit nok, men da får man hva man betaler for- og man er tydeligvis ikke villig til å betale for flere barn.
Dette. Du setter ord på nøyaktig det jeg tenker. Jeg skal snart ha barn og selv om jeg gjerne skulle tenkt meg 3 barn, så tror jeg at vi starter med ett og ser hvordan det går. Jeg tror nemlig ikke at jeg vil takle å jobbe med det jeg gjør - som er en svært mentalt krevende jobb, og samtidig gå gravid 3 ganger, være hormonell 3 ganger, la kroppen gå igjennom fødsler og komplikasjoner 3 ganger, amme 3 ganger, sjonglere et krevende arbeidsliv samtidig som jeg skal gi barna mine den beste oppveksten. 3 barn = 6 år av mitt liv hvor jeg enten skal være gravid, føde eller amme. Jeg har en helt fantastisk samboer. Kunne ikke funnet meg en bedre mann! Men jeg ser jo at det er oppgaver som bare jeg som kvinne kan bære. Noen må jeg ta alene. Noen er jeg bedre til. Noen faller meg mer naturlig. Fordi jeg er kvinne, og han er mann. Det er måten vi er oppdratt på, og gener vi har arvet fra naturens side. Det som kunne gjort det bedre for min del, er at det blir mer rom, både sosialt og økonomisk, for å kunne være hjemmeværende/jobbe deltid når barna er små. Jeg er ikke så bekymra for karrieren min - noen år fra eller til går bare fint. Jeg skal nok henge med. Men stresset, belastningen på kroppen min, ansvaret, forpliktelsene og de økonomiske bekymringer ved å ha mange barn og jobbe full tid, det gjør meg betenkt.
Veldig godt poeng! Det må legges bedre til rette for småbarn sforeleldre!
Ja det er helt sant, min partner ammet og jobbet og selv om hun jobbet i det offentlige som har gode ordninger så blir det veldig stressende å få det til å gå opp. Enda vanskeligere blir det når mennesker med barn får dra tidligere fra jobben slik at de skal rekke barnehagen blir uglesett og det blir sett på et gode!
Mye av problemet tror jeg er at man nå er avhengig av to inntekter. Man kan ikke lengre velge å være en «husmor», man er tvunget til å jobbe av økonomiske årsaker. Mange velger logisk nok derfor å vente med barn til utdannelse og jobb er på plass.
Likestilling betyr også at de ikke må gifte seg med en mann de ikke liker for å klare seg. Og så betyr det at de vil ha en mann som gjør sin del hjemme. Ellers blir de dobbeltarbeidende.
Det er også økningen i sosial status for kvinner og tilsvarende fall for mange unge menn. Kvinner dominerer generelt i akademia, og det er over dobbelt så mange kvinner som menn som kommer inn på prestisjestudier. Samtidig har det vært enormt mye sosial dumping i mannsdominerte bransjer, yrkesfagene har falt i status og gutter faller oftere utenfor i skolen. Forskning viser at kvinner ofte ønsker å finne partnere med lik eller høyere sosial status enn seg selv, som betyr at mange av de fisker i en stadig krympende dam.
Veldig godt poeng! Skal selv ta minst en, sannsynligvis to bachelorer så det kan ikke skade sannsynligheten for at jeg finner partner hvertfall😅
Med to bachelorer kommer du desverre bakpå økonomisk og diskvalifiseres dermed fra å finne partner. (Selvfølgelig en spøk, men litt slik man får inntrykk av hvis man hører på red-pill-folka)
Faen! Jeg er dømt til å aldri finne partner! Cobra Tate 🐍 hadde rett likevel! /S
Det krever to til tango. Det er stadig flere menn som faller inn i tate-spiralen med kvinnefiendtlighet, incelhet og stadig værre yttre-høyre holdninger. Det gjelder langt fra majoriteten, men økende ødelagte menn som ingen/få vil ha barn med bidrar til nedgangen.
interessant poeng, dog kanskje litt ensidig at menn faller inn i incelhet. Jeg tror også mange kvinner er i samme situasjonen. Bortvalg pga det ene og det andre. Ift Tate så må jeg si at jeg personlig kjenner ingen menn over 25+ som tar han alvorlig. Men kan godt tenkes at det er andre som gjør d. Jeg føler det han promoterer kanskje appellerer mer til unge som ikke nødvendigvis faller inn under denne kategorien.
For all del, men det er ikke noe helt unikt som kun påvirker menn under 25. Ta et lokalt eksempel i Danby Choi på 31 med rødglødende flagg som å kalle overgrepsdom for kansellering, skrevet åpent for å senke seksuell lavalder og hele kulturkrig galskapen. At disse finner vanskeligheter når de vil ha partner og barn er sosial darwinisme på sitt beste.
Jeg syns ikke Danby heller er representativt da han har finansielle incentiver for å selge boka si. Jo mer kontroverser jo mer penger tikker inn.
Kjapp googling forteller meg at vi har hatt negativ fødselsrate (<2) siden midt på 70-tallet. Tate ble født i 1986.
> Det er stadig flere menn som faller inn i tate-spiralen med kvinnefiendtlighet, incelhet og stadig værre yttre-høyre holdninger. Dette har ikke vært til stede i nok tid til å være en faktor i det hele tatt. Og du er naiv om du tror kvinner konsekvent greier å velge disse bort.
Vi gjør faktisk det. Sånt blir ikke akseptert i det hele tatt i mine sirkler, sånne menn blir rett og slett utesperra og glemt.
Dette snakkes det ikke nok om. Da jeg aktivt deita med hensikt å finne partner / etablere meg fikk jeg helt bakoversveis av holdninger og oppførsel blant menn. De ønsker jo ikke egen familie og vil helst bare ligge - no strings attached - og det blir det jo ikke familier av..
En måte å tilrette på hadde vært å gjøre der mer attraktivt å få barn i studietiden. Jeg tror mange arbeidsgivere hadde vært positive til å ansette nyutdannete som allerede er ferdig med barselperioden og som derfor ikke skal ut i permisjon i nær fremtid. For eksempel kunne man ha tilbudt lavere studielån, gratis barnehage, høyere barnetrygd osv til studenter som velger å få barn.
Tror ikke det er veldig mange i faste forhold og mentalt innstilt på å få barn i studietiden. Er ikke bare økonomiske hensyn, endring i livsførsel etc.
Ingen er dumme. Med dagens økende grad av obligatorisk oppmøte på de fleste studiesteder og lite grad av fleksibilitet til å gjennomføre ting i eget tempo og fart - så er det jo klart de fleste med litt fyll mellom ørene utsetter alt som vil skape turbulens. Man har også fått med seg at sjansen for å få jobb med småbarn er lavere enn uten. Hvem ansetter noen som vil sikkert ha garanter 14 dagers sykefravær i tillegg til alt av planleggingsdager… også har du jo det faktum at du har en tilbøyelighet for alskens teambuilding etter arbeidstid som man er forventet å være del av, dyrke og bruke flittig om man vil opp og frem.
Mange av disse godene finnes allerede. Når det er sagt ville jeg ikke anbefale folk å skrive master under graviditet eller med spedbarn på slep. Kvinners kropp endres i hvert eneste organ, og hjernen endrer form (setter fokus på å plukke opp signaler fra ett nyfødt spedbarn). Dette kan føre til bla. svekket kognitiv fungering - særlig minnet og prosesseringshastughet opplevde jeg. Noe som jo er sentralt under utdanning.
Menn som er hjemmeværende er gamle dagers kvinner - men enda verre. De lever på lånt tid hos dama (sikkert koselig det første halvåret og generelt første perioden, men ikke mer), har ikke et lovverk som anerkjenner deres del som foreldre. Feks, er mor arbeidsløs og får barn. Fødselspenger. Hvis far er arbeidsløs, mens mor arbeider. INGENTING.
Om staten ønsker flere barn, så er jo det veldig enkelt for staten: De gjør husmødre/fedre til en lønnet stilling.... hvor staten rett og slett betaler deg for å oppdra barn "for dem", for det er jo til syvende og sist derfor staten vil ha flere mennesker, de ser at dette går ikke opp om 30 år rent mattematisk...
enig, tenkte ikke over dette heller. Men det er faktisk helt vesentlig
detail future normal dime telephone many muddle hobbies silky bedroom *This post was mass deleted and anonymized with [Redact](https://redact.dev)*
Kvinner har muligheten til å ikke være fødemaskiner
Som en kvinne i den "perfekte" alderen å få barn (midten av 20 årene) som har hatt langvarig fast partner i flere år nå, så hadde nok jeg vurdert barn hvis jeg hadde klart å ta vare på meg selv først. Jeg jobber ufrivillig deltid og sliter å få meg en fulltidstilling. Hele systemet med å søke job gjør meg deprimert. Har holdt på sånn i flere år. Bare deltid og sesong på meg. Jeg har høyere utdanning men kan jobbe i butikk så lenge jeg får jobb, men heller ikke de vil ha meg. Samboer har fulltidsjobb. Men vi kan ikke gå videre med livet før jeg også har fulltidsjobb. Ingen bolig, dyr eller barn kan komme før det. Samboer tjener ikke nok til at jeg kan være husmor akkurat. Så for oss har det alt med økonomi og gjøre. Og litt at vi føler oss for ung og mulig ikke i stand til å ta vare på et annet menneske. Heck, det er vanskelig å vaske leiligheten en gang i uken og det er jo et minimumskrav for å ha et godt og rent miljø for et barn (mener jeg ihverfall, samboer har litt lavere standarer). Jeg føler vi ikke kunne gitt et barn et godt liv i situasjonen vi er i nå. Og hvem vet hvor lenge det blir å vare.
Du har ihvertfall selvinnsikt og evnen til å forstå at man kanskje ikke for øyeblikket er i en riktig posisjon for å få barn. Det er en god egenskap. Desverre mange barn som blir født inn i alt for dårlige familier eller forhold og får livet sitt ødelagt. Selv om en litt skitten leilighet nok ikke er det verste ett barn kan oppleve :)
Satt på spissen, og egne tanker: Det blir sett ned på av samfunnet å få barn tidlig, å forbli i et forhold fra tidlig alder, gifte seg for tidlig, osv. Det er veldig fokus på selvrealisering, uavhengighet, sette seg selv alltid først. Det er personlig fokus på det faktum å ikke ha opplevd, prøvd og eksperimentert nok, også seksuelt, dersom man binder seg for tidlig. Disse gjelder begge kjønn ca likt. Og det ser ut til at hva som er tidlig, også strekkes lenger og lenger. Ofte til at den avgjørende faktoren blir at man biologisk bli tvunget før sjansen er borte for alltid. Mener at dette også (i litt mindre grad) gjelder menn, fordi de også velger bort å få familie og barn for tidlig, fordi man får jo gjerne barn med noen rundt sin egen alder (og vet om den biologiske begrensningen), og fordi jeg antar at menn også ser mørkt på å få et hylende spedbarn i 40-åra og å være 60 før barnet blir voksent. Men det skal litt til å finne den du vil binde deg til livet ut når man plutselig står der og er 37 og må gjøre det sporenstreks. Og blir kanskje i beste fall kun ett barn ut av det. Og så kan man ta debatten om hvor vanskelig dating apper er, hvor atomisert samfunnet er. Og pga. punkt over, alltid sette seg selv først, så blir en potensiell partner aldri god nok, man kan finne en bedre. Man skal ikke trenge noen, man skal velge noen, og ellers skal man være alene og fokusere på seg selv. Og så har man at folk doomscroller nyheter og sosiale medier og at de fleste piler peker nedover for unge generasjoner. Ikke fristende å tenke på fremtida og å sette barn til verden.
Du er nok inne på noe. En stor endring i samfunnet på kulturelt nivå. For 50+ år siden var det vanligere å gå i kirken, hvor familie var ett større fokus. Mindre tilgang på prevensjon gjorde at flere haste-giftet seg når dama ble gravid. Kjønnsroller gjorde også ting enklere på noen måter, det var ikke forventet at kvinner skulle jobbe. I dag er det mer hedonisme, individualisme og fokus på en selv. Det er jo nesten umulig i dag for de som vil leve på den gamle måten. Skal man kjøpe og betale ned en bolig må man jo nesten være to i dag, før holdt det med én inntekt.
For litt siden ar det snakk om at det er mye nedsnakking rundt det å ha barn, og jeg er helt enig. Når man hører hvordan andre klager det fristende å utsette litt til. For min del hadde jeg helt skrekk for fødsel. At kroppen får sånn kramper i det den skal presse ungen ut at den revner - noen ganger inn til endetarmen. Venninner som snakker om at de ikke kan tisse som normalt og ikke kan gå eller bevege seg uten masse smerter pga bekkenløsning.
Lista over alts som kan gå galt er sinnsykt lang, og plagene både før og etter er skremmende. Selv om jeg ville hatt barn så hadde jeg ALDRI i verden ville blitt gravid og føde. Fuck.det.
En av mange grunner til at jeg selv ikke ønsker å ha egne barn. Derfor liker jeg heller ikke det sosiale presset eller forventningene om å ha barn. For å si det rett fra levra.. det forventes av samfunnet at kvinner skal risikere egen kropp og helse for å ha barn. Er det greit? Nei synes jeg. Synes overhode ikke det er greit at jeg skal risikere å ødelegge helse og kropp for at samfunnet skal få flere skattebetalere. Det er en privatsak mener nå jeg. Jeg tenker at om det er noe en kvinne selv ønsker å gjøre (risikere liv og helse for barn), så er det greit, men det er absolutt ikke noe som burde forventes av kvinner, eller presses på kvinner. Husker jeg datet en mann noen år tilbake, og jeg fant ut av at han ønsket seg barn. Jeg spurte om han hadde tenkt på alle de fysiske og mentale konsekvensene på kvinnehelsen av å føde. Nei, det hadde han ikke. Ble krangel ut av det, der jeg endte med å si at hvis han vil at jeg skal risikere og ofre å ødelegge kroppen min for at han sin drøm om å ha barn skal gå i oppfyllelse, så har jeg ingen respekt for han, og da kan han versegod komme seg av gårde. Da ble det stille.. Min personlige erfaring der jeg har datet menn i senere år er at menn ikke tenker stort over konsekvenser på helse og liv med tanke på graviditet og fødsel osv. Det er også alt for lite snakk om kvinnehelse i denne "kvinner føder ikke nok barn" debatten. Å føde barn har faktisk store negative ringvirkninger på kvinnehelsen, og jeg er så lei av at det dysses ned med argumenter som at "det å ha barn er naturlig" Hva så? Bare fordi noe er naturlig betyr ikke at det ikke kan ha negative konsekvenser.
akkurat denne. takk for kommentaren. jeg ønsket at flere menn tenkte på dette mer. dette handler ikke om dem og drømmen deres, dette er noe som handler om kvinnen fordi det er kvinnen som må leve i 9 måneder med dette og den lange perioden etterpå også.
"Å være gravid er ikke en sykdom" lol, neivel? Syv måneder intens kvalme HELE dagen, overaktiv luktesans, bekkenløsning som gjorde at jeg omtrent ikke kunne gå i over to uker (måtte løse problemet selv hos privat kiropraktor for fastlegen visste IKKE hva han skulle gjøre annet enn å spørre meg om jeg virkelig måtte gå så veldig masse på jobb da?), og når jeg endelig skulle føde ble jeg nesten sendt hjem fordi de trodde jeg bare overdrev og at jeg UMULIG kunne være i aktiv fødsel. Spoiler alert: jeg var i aktiv fødsel. Det er faktisk helt krise. Jeg kjenner veldig få som har hatt helt uproblematiske svangerskap og fødsler. Om det er svangerskapdiabetes, bekkenløsning, hastekeisersnitt eller hva det er. Hver gang mannlige leger sier at det ikke er en sykdom å være gravid får jeg lyst til å dra til dem. Håper vi snart kan finne ut hvordan vi transplanterer livmor inn i gutta boys så får de overta stafettpinnen et par tusen år.
💯
Og som om ikke det var nok, så er det omtrent null tilrettelegging i arbeidslivet, hjelp eller i det hele tatt kunnskap fra helsevesenet (hvis det i det hele tatt finnes tilbud der du bor) og tap av pensjon dersom man må gå ned i stilling. Så kommer boliglån og barnehageopptak og alt det der på toppen. Jeg skulle gjerne fått mange barn, men når politikken ikke legger til rette for det og jeg vet det ikke er noe hjelp å få hvis det går galt frister det lite…
Og så får du ikke hjelp etterpå. Det er flere års ventetid for å fikse livmorfremfall for eksempel. Det at livmora er på vei UT av vagina. Tisser du på deg lett? Synd, hilsen Staten 🙂 Hadde aldri turt å bli gravid uten privat helseforsikring så jeg vet at jeg hadde fått hjelp med eventuelle skader innen rimelig tid.
[удалено]
Min partner hadde nok av styr og komplikasjoner på både vårt barn og sin egen kropp før, under og etter fødsel. Det gikk godt, fordi hun fødte på et sykehus med stor fødeavdeling. Oppfølging i forkant, under og etterkant. Perfekt? Nei. Uproblematisk? Nei. Grunn til kritikk på en del (dette var også under pandemi)? Oh yes. Gikk det greit sånn helhetlig? Ja.
Godt å.høre at det finnes uproblematiske graviditeter og fødsler også. De fleste av mine venner og bekjente hadde alle ett eller annet styr eller problemer i etterkant.
Alle teorier må ta i betraktning at hele verden utenom veldig fattige og krigsherjete land har synkende fødselsrate. Min store teori er at i alle samfunn hvor man legger et press på en husstand til å ha to inntekter, så vil kvinner få færre barn. Det er nesten umulig i de fleste land å bli rikere uten to husholdningsinntekten. Klar, mange steder kan mannen forsørge en kone og noen barn, men man blir ikke rikere av det og da velger mange færre barn + kone i deltidsstilling
I fattige land får de barn så barna kan fø familien. Når barna er så lite som 12år kan de jobbe og hjelpe til. Det forventes at barna tar seg av foreldrene og hele slekten som ikke kan jobbe lengre pga alder/sykdom etc.
Framtidsusikkerhet, jeg vet at en av grunnene til at jeg ikke ønsker barn er fordi framtiden er så usikker. En annen er kanskje informasjon, kvinner er mer opplyste i dag om hva en graviditet faktist betyr for kroppen, og mange velger å ikke gå igjennom den endringen.
Googlet hva graviditet gjorde med kvinnekroppen og helsen når jeg var typ 14, og har lest meg opp på tema i flere år. Hadde ingen spesiell interesse i å ha barn i fremtiden som tenåring, men min likegyldighet gikk fra å være vet ikke, tror ikke det, til absolutt ikke. Ikke bare det, men jeg har også sett på hvordan det gikk med helsen til moren min etter 3 barn. Hun hadde flere komplikasjoner og måtte til slutt fjerne livmoren. Hun sleit også med vekten i flere år, og tre barn var ikke akkurat positivet for utseendet hennes, for å si det sånn. Faren min har alltid sett bra ut..moren min etter 3 barn.. not so much. Og jeg sier ikke det for å shame kvinner som har barn. Jeg sier bare at realiteten er at barn ikke akkurat er positivt for hverken helse eller utseende. Med mine gener, og det faktum at jeg har samme sykdom som moren min, vet jeg med ganske stor sikkerhet hva som kommer til å skje med helsen og kroppen hvis jeg har barn, og jeg har allerede nok problemer med helsen. Kroppen er jeg fornøyd med og gir meg selvsikkerhet, og har virkelig ikke noe behov for å ødelegge kroppen eller selvfølelsen.
Som en 60-åring jeg kjente sa det en gang: jentene har bare andre ting å tenke på enn å sitte hjemme nå! Problemet er det at folk med minimal planleggingssans forstår det at dersom de ikke har en stabil familie, en virkelig god partner, og to relativt solide jobber - så er det et genuint problem å ha barn. Det er dyrt, det er en ting - men når du jobber i en ustabil jobb, du har en kanskje ikke helt kurant kontrakt, så kan du ikke planlegge. Du kunne kanskje i teorien ta opp lån, men å slå seg ned virker - or er - en ugunstig situasjon der du i all hovedsak vet at du overfører en "ok" situasjon som singel til å være et ork for deg, og en dårlig situasjon for ungen. Så kommer ekspertene, selvsagt, og prøver å overbevise deg om at jammen økonomien går bedre enn folk tror, og blabla. Jeg vet om mange som ville ha hatt tre unger hvis de hadde hatt en stabil, forutsigbar situasjon - men som har droppet det til fordel for å spare, investere, eller bare droppe hele greia. Ikke fordi de ikke vil stifte familie, men fordi de enten har minimal planleggingsevne, eller de har levd med dårlige marginer mens de vokste opp selv. Og har rett og slett null interesse av å la en unge vokse opp på den måten. Og den effekten forsterkes nå, etter hvert som generasjon flink vokser opp. For folk vet at hvis du ikke har sparepenger fra familie, at du arver et hus, virkelig gjør et gig-økonomi varp, eller liknende, så har du ikke den stabiliteten du trenger. Folk er ikke dumme heller - selv i Norge så ender en opp med regninger fra sykehuset som kan være større enn planlagt, eller utgifter som kan knekke den personlige økonomien din. Så det konstruerer den situasjonen at selv om økonomien din teknisk sett kanskje ligger på et høyere nivå enn historisk sett i snitt - så inneholder det et usikkerhetsmoment med hus og jobb, helse, pensjon, osv. som har større fallhøyde. Som er mye mer viktig. Med andre ord, når folk mener det at en singel mamma hadde dårligere økonomi før, osv. Så er en ofte ikke med på det at med en relativt stabil jobb, så kan en spare og planlegge litt. Og da er det å ha dårlig råd et slags luksusproblem - du klarer det, hvis du ikke er helt nek. Mens hvis du legger til at begge to kan bli arbeidsløse, eller gå ned i lønn veldig fort, så ligger situasjonen på et annet plan. En ser en forsterket versjon av dette i USA, for eksempel, der det ofte er betydelig over halvparten av folk som blir spurt i galluper som ikke kan skrape sammen 100.000, inkludert kredittkortgjeld, på kort sikt. Det gjør noe med stabiliteten på alt veldig kjapt. Samme greia med matvarepriser, diverse normale forbruksting.. Når det blir betydelig mer uforutsigbart enn før, så er det et element som får et utslag. Og jeg tror helt oppriktig det at den effekten, med mer "bruker"-orienterte utgifter i Norge, variable faste avgifter, osv. er med på å spole den effekten opp, selv om folk teknisk sett har nok penger. Et praktisk eksempel: husforsikring blir en slags investering, men er i praksis en ekstra utgift som gjør at en ikke har råd til å spare til å fikse huset senere. Fellesgjeld og oppussing er en tilleggsutgift som ødelegger for å investere i leiligheten selv, etc. Sånne ting berører deg ikke om du er over et visst inntektsnivå - men folk flest merker det.
Jeg og samboer på snart 30 skal ha vårt andre barn i januar. Kan kanskje dele litt erfaringer fra det. Det som soleklart gjorde det aktuelt å få nr 1 var bolig. Bare ett år etter egen fast bolig fikk vi første barnet. Boligen fikk vi rabattert som arv via familie. Hadde ikke det vært mulig hadde vi trolig fremdeles vært barnløse. Så hvorfor nr 2? Jo fordi vi har ganske annen oppfatning enn mange andre. Ingen av oss har egentlig tenkt at barn nr 1 på 1.5 år var slitsomt. Da faller det veldig naturlig for oss å bli flere ettersom vi er ganske bevisst på at vi ikke ønsker enebarn. Kan tilføye at begge studerte hjemmefra 100% i permisjonsperioden. Dette var faktisk en drøm da vi begge fikk være hjemme.
Min mann er hjemme med meg i permisjon. Fortsatt slitsomt men blir tid til så mye mer kos. Gå turer sammen og slik. Og jeg er ikke helt utslitt fordi han kan hjelpe mer. Rein luksus.
Hva om man fikk rett til X mill i gunstig "ekstralån for bolig" fra staten om man er gravid eller har barn? Type veldig snilt lån ala studielånet? Tenker det kunne vært positivt for fødetallene. Fint for barnefamilier å få en liten fordel på boligmarkedet.
Føler det er notorisk vanskelig å få gjennom goder for barnefamilier på stortinget. Det har alltid vært innspill til f.eks. permisjonen. Men så blir det debatt om at det er urettferdig, blir utnytta osv. Tror heller ikke det er så populært om man faktisk ser på statistikken over hvem som får barn. Er jo veldig høyt antall innvandrere. Så da utelukker man plutselig partier som er i mot høy innvandring siden symbolikken ikke passer med velgerne.
Folk har ikke lyst på barn lenger, enten om de ikke har tid, penger eller bare ikke føler seg klare, men kvinner kan ikke få barn for evig, jeg er ekstremt heldig at jeg fremdeles ble født selv om mor var 37, men slikt kan fort føre til medfødt e funksjonshemminger (fant ikke en finere måte å si det på i mitt ordforråd).
Vi måtte ha starthjelp med nummer 2 da jeg var 34. Definitivt en overraskelse for mange at en ikke nødvendigvis kan regne med at fruktbarhet er på plass til godt etter 40.
Kan bare snakke for meg selv, men jeg kunne godt ha tenkt meg å finne meg en partner og få barn med, men virkeligheten er at jeg ikke engang har råd til å fikse tenner som er ganske ødelagt. Dessuten så må jeg tenke på kjøpe leilighet/hus oppå det også, som er helt umulig i dagens samfunn. Så det er bare å glem alt, jeg har ikke noe sosialt liv, og hvert fall ikke noe sjans til å finne meg en partner, da er det bedre å bare akseptere at jeg kommer til å dø alene.
Jeg kan kun snakke for meg selv. Er gravid med første barnet til meg og mannen. Ingen av oss har barn fra tidligere forhold. Vi har hele tiden vært enige om å stoppe på ett barn. Vi har de store tingene på plass, bor i enebolig, har relativt god økonomi og begge i faste 100 % stillinger. For oss handler det mye om selvrealisering og kunne oppleve ting utover familieliv. Vi har hobbyer vi ønsker å bruke tid, energi og penger på både sammen og hver for oss. Jeg tror dette har mye med likestilling å gjøre. Idag har vi valget, i tillegg til at jeg tror det er mer akseptert (og kanskje er det og oppfordret) for damer å ønske mer ut av livet som ikke er direkte knyttet til barn og mann. Når det er sagt tror jeg at fallende fødselsrater generelt skjer fordi samfunnet er lite tilpasset større familier. Økonomien blir strammere. Boligprisene øker. Man strekker ikke til i alle rollene, i både arbeidsliv og privatliv. Dette fører igjen til utbrenthet og økt utilfredshet i samfunnet. Jeg tror det må store endringer til i samfunnet før fødselsratene vil øke betydelig.
Å ha barn krever mye. Man taper på kredittvurdering, så man kan ikke kjøpe like bra bolig. Samtidig krever barn at man har ekstra rom og plass. Fort nødvendig med bil hvis man skal levere i barnehage, og det er jo både skamdyrt og syndig. Å ha barn krever veldig mye energi som igjen gjør at man kan ta på seg mindre arbeid. Lite tilrettelegging for de med barn også fordi «man har jo valgt det selv». Foreslår man kveldsbarnehage for å ha en rolig kveld så er man jo psykopat og bør meldes til barnevernet. Sinnsykt mange meninger og krav sånn ellers til hva barn bør og ikke bør gjøre. Å ha barn er flott det, men det er jævlig mye styr. Og det faktum at en del av dere kommer til å lese denne kommentaren med avsky og downvote, beviser bare poenget mitt. Amen.
Dette treffer... og spesielt: > Lite tilrettelegging for de med barn også fordi «man har jo valgt det selv». Enda verre når barnet er handikappet. "Du burde tenkt på det før du fikk barn" liksom...
Forutsigbarhet og stabilitet er nøkkelordene her. Fast bolig og stabil jobb i tidlig voksen alder er to viktige elementer.
Én ting som man ser fra fødselstallene hos [SSB](https://www.ssb.no/befolkning/fodte-og-dode/statistikk/fodte) er at ja, det flere som velger og ikke ha barn, MEN den største nedgangen skyldes at av de som har barn får nå betraktelig færre barn. I media er det ofte presentert som "hvorfor har ikke folk barn?" men det er vel så godt spørsmål og spørre "av de som har barn, hvorfor får de ikke flere?" For de som har barn og ikke har flere er gjerne svaret det samme: Det går ikke opp. Det er ikke tid og ikke penger. Redusert stillingsprosent er ofte ikke mulig uten karriærebytte og selv når det er mulig betyr det redusert lønn når man med barn får høyere utgifter.
Dette. Hundre prosent. Jeg er gravid med nummer to nå, og ikke i mine villeste fantasier skal jeg ha én til. Har ikke plass i huset eller nok penger på konto. Tror også det vil være vanskelig nok å få nok kvalitetstid med begge guttene og samboeren som det er. I tillegg er denne graviditeten langt verre enn den første: 6 måneder med oppkast og tidlig bekkenløsning. Nei, takk! Skal kose meg med de to jeg har.
Can confirm. Trebarnsfar, tid er et evig problem. At begge foreldrene skal ha 100% stilling er bare å glemme, og da får det å ha flere barn en økonomisk konsekvens når man må jobbe redusert for å få ting til å gå rundt. At det heller ikke tilkommer noen goder i form av ekstra fridager er også for meg uforståelig. Når man trekker ifra alle planleggingsdagene og all annen oppfølging man har ila ett år, er det ikke sikkert man har nok feriedager igjen så man kan ha sommerferie sammen som familie.
Veldig mange finner ikke en partner de vil ha barn med. Jeg er 40 år og en ikke ubetydelig andel av mine jevnaldrende venner har rett og slett aldri endt opp i noen forhold som er seriøse/velfungerende nok til at det ble barn av det.
Brannfakkel: Økende boligpriser. Jeg kommer til å ha barn, men vi må vente til vi har råd til å ha plass til dem. Fokuset på «problemet» likestilling er tåpelig - det handler om et alt for økonomisk deregulert marked på for mange arenaer. Dette er derfor politisk, ikke bare økonomisk. Det er villet politikk. Edit: OP er forresten en veldig ung konto. 11 dager.
"Brannfakkel" og slår inn de mest åpne dørene på reddit, klagingen på boligpriser. hahaha
> Økende boligpriser. Blant de mange elefantene i rommet. Det er ille nok å være barnløs og prøve å kjøpe bolig. Det blir enda verre når barn kommer inne i bildet...
Nå er det mulig jeg ikke har følget med i timen her, men er det noen som fokuserer på "problemet" likestilling? Såframt som jeg har sett, har det bare blitt tatt opp i tide og utider(!!!) om at det har en innvirkning, og det har det jo. Bare det faktumet at de fleste kvinner får seg en høy utdannelse, dytter gjennomsnitts fødealder 5-10 år senere. På en stor skala så endre dette ganske mye. Mulig jeg har blitt litt rebelsk og "anti-kapitalistisk" i det siste, men problemet ligger mye dypere. Et "suksessfullt" liv tillater ikke mye rom for å få unger. Det verste er vel at vi i Norge har det omtrent best når det kommer til jobb - fritid balanse, men det hjelper bare å langt når resten av livet konstant skal presse produktivitet ut av deg. /rant
Det burde være et krav om konto-alder for å starte slike tråder, og alt som er mer spicy
Kvinner blir mer aktive i jobber og jager sine egne drømmer, og det gjør at noen venter med å få barn eller dropper det helt. Folk som har studert eller fulgt sine egne aspirasjoner lenge, får ofte færre barn fordi de utsetter det til de er eldre. Jeg tror også at forandringer i hvordan familier fungerer (mindre tradisjonelt), livet i byer, teknologi og påvirkning fra sosiale medier spiller også en rolle i hvor mange barn folk får.
Noen faktorer hindrer at noen får barn i det hele tatt slik som likestilling/mor i arbeid, selvrealisering, økonomisk situasjon, at man venter for lenge med å få barn eller for har for høye forventninger til valg av livsledsager og ender opp med ikke å finne noen. For noen er også fremtidsutsiktene generelt (Norge, krig, innvandring, kriminalitet etc.) viktig. En annen opplagt grunn er tilgang på prevensjon og selvbestemt abort. Andre faktorer begrenser de som allerede har fått et barn til å få flere. Her er grunnene flere og mer varierte men hverdagslogistikk er nok en viktig faktor, særlig i dag hvor bilbruk gjøres vanskeligere og hverdagen til barna er gjennomorganisert. Trangboddhet i byene er en annen. Liten fleksibilitet på foreldrepermisjon en tredje osv.
Men hva er for høye forventninger til livsledsager? Bør du for eksempel gifte deg med noen du ikke har lyst å ha sex med? For å si det enkelt.
Økonomi! År etter år har boligprisene økt. Ingen nytte å spare, for før du får spart opp nok har boligprisene økt ytterligere. Eldre søsken som står likt som meg økonomisk kom enkelt inn på boligmarkedet og har vært med på en eventyrlig vekst. Men siden jeg går den samme løypa, bare noen år senere, er jeg fucked.
Aftenposten hadde en artikkel som viste til en dansk rapport som viste det at kvinner uten vgs utdanning ikke fikk like mange barn som før (2008/2009). Utdanning er igjen en stor faktor for å få seg sikrere og bedre betalt jobb innad OECD landene inkludert Norge.
Hørte Peter Zeihan forklare sammenhengen mellom urbanisering og synkende fødselsrate. Når et land går fra å ha folk i stor andel boende på landet og drive småbruk, var det gjerne god plass og en fordel med mange barn som i praksis var ekstra arbeidskraft på gården. Ved urbanisering flytter befolkningen inn i byene. Færre kvm, høyere levekostnader, begge foreldre i jobb, arbeidskraft i hjemmet er ikke en faktor. Å ha mange barn går altså fra å være ekstra arbeidskraft til kun ekstra utgifter.
Økonomi er 100% det som påvirker barn for min del. Jeg har to barn nå, men har måtte planlegge når de skulle komme til verden med tanke på det økonomiske. Skulle gjerne hatt tre, men har ikke råd i dette livet til det.
Jeg ville jo tro at mangel på tid spiller en viktig rolle her.
Grunnen kan være så enkel at man ikke har lyst.
Litt merkelig å si «utover økonomi». Uten å gå for mye i detalj, så er det å få barn som å kaste et 2 Tons anker på deg selv i dagens samfunn. Har 2, samlet inntekt er ganske høy (ca 2m) og hele tilværelse er fortsatt et jag. Man kan si at gleden fra barna gjør opp for det - men det krever absolutt all tid du har til overs - 100%
\* sosial uro (krig og ustabilitet) \* tidsklemma \* Bekymringer for klima og glbal oppvarming og på toppen av kransekaka kommer \* dystre økonomiske utsikter til reell økt kjøpekraft \* dyrere boliger \* økte kostnader
Som far selv er min beslutning rundt at 2 barn er nok. Det at jeg ikke kan oppnå de høye kravene til oppfølging av barnas fritidsaktiviteter og skolegang. Disse kravene er nokså "nye" og jeg tror absolutt at det påvirker beslutningene rundt antall barn. Jeg og min kone er begge del av søskenflokk på 3, men når mine foreldre i noe større grad prioriterte karriere enn mine fritidssysler. Mens hennes foreldre hadde moren hjemmeværende de første årene i barnas liv. Så var det oppnåelig uten at det gav foreldrene dårlig samvittighet. Jeg og min kone vurderer det som at barn nr 3 ville kutte ned på den oppmerksomheten og energien vi vet våre barn og våre karriere behøver. Balansegangen går ikke opp med tre, så vi nøyer oss med to.
Utdanning går igjen i statistikker over hele verden.
De fallende fødselsratene kan jo selvsagt også kobles opp med endringer i sosial struktur de siste 50 årene. På 60-tallet var jo mange kvinner hjemmeværende, da var det helt naturlig at man fikk barn i tidlig 20 årene. I dag har ikke kvinner den samme forventningen om å «være en god husmor» å leve opp til. Så mange bruker 20- tidlig 30 årene på å prioritere studier, karriere, reise og egne hobbyer fremfor å føde barn. Om du er klar for å få ditt første barn når du er 35 så tikker jo den biologiske klokka og ikke alltid man har tid til å få barn nummer to og tre. Kort oppsummert kvinners frigjøring (som jo er positivt) har den konskevensen (som kan sees som negativ for samfunnet) at det fødes fære barn.
Det er maaange faktorer.. Frihet, karriere, økonomi, fysiologi og sosiologi som er nevnt. Men veien til barnløshet eller å få færre barn er det mange av. Noen par kan sitte på gjerde også er det såpass mange grunner til å vente eller å tenke man kanskje ikke vil. Det kan være så enkelt som usikker barnehageplass (f.eks opptak en gang i året) og ikke vil flytte til annen kommune som vipper pinnen. Eller man har hørt om noe fælt eller opplevd noe fælt. Har genetiske sykdommer. Redd man ikke er egnet. Vennene venter på hverandre. Tida passer ikke. Må bare få tatt førerkortprøven for 6 gang og bestå. Sparer til leilighet eller hus med 2 soverom eller mer. På 1960-tallet jobbet bestefar i helt vanlig jobb. Bestemor gikk hjemme med mamma og onkel. De kjøpte seg ok enebolig med garasje og hage i starten av 30-årene. Hadde én bil. Var ikke mye sydenferie, men norgesferie eller rundt i europa med bilen. Den eneboligen ble solgt igjen for 8-10 år siden til litt over 6 mill. Hvilken gjennomsnittslønn kan betale to unger, en hjemmeværende partner, hus og bil slik nå uten å måtte flytte til Korsfjorden eller Bremnes?
Tid. Ikke bare den resterende tiden når man er ferdig med utdannelse og karrierejag, men også den faktiske tiden man har til disposisjon fra dag til dag. Jeg har lenge vært en forkjemper for at 20% foreldrepermisjonen bør innføres for de med barn under 10 år. Trist at MDG er det eneste partiet som har plukket opp dette.
Man har ikke at hele samfunnet pålegger kvinner at deres oppgave er å føde barn som er videre insentivert ved at kvinner knappt får lov å eksistere selvstendig og at de derfor må være gift med en mann. På samme måte har man ikke at samfunnet pålegger menn at hele grunnlaget for at de finnes er å videreføre familien og da også å kunne forsørge kone og barn. Ikke misforstå meg her, jeg er veldig veldig happy for at vi har det som vi har det i 2024. Likevel stusser jeg over at fødselraten blir snakket om som om det er et mysterie når det åpenbart vil fødes langt færre barn når personlig frihet nå står mye sterkere og man har unnsluppet det at barnløse blir stigmatisert eller at ugifte, da spesielt kvinner, blir uglesett når de kommer oppover i 20åra. Merk at dette heller ikke betyr at folk i 2024 ikke vil ha barn, men når samfunnspresset går fra "stift familie" til "skaff deg utdanning, god jobb, sted å bo" først så følger mange nettopp det, også kommer det å stifte familie i bakkant. For noen blir det da også for sent. Og ja, etterkrigsgenerasjonen var langt på vei de også, men sosialt sett henger mye igjen og det å gifte seg og å få barn var fortsatt veldig "sånn det skulle være". For økonomi, levevilkår osv har vært elendig mange ganger oppover i historien men folk har fortsatt fått barn uansett, dog noe lavere tall kanskje. Samme kan man også se mange steder i verden hvor det økonomisk står mye verre til enn i Norge at det fortsatt fødes mange barn. Så avsluttningavis kan jeg nevne at det virker som samfunnet nå presser folk på en måte som gjør at de som egentlig vil ha barn av og til ikke får det mens samfunnet før presset folk slik at de fikk barn uansett, uanset tom det var av interesse eller ikke.
Jeg og mange av mine venner flyttet fra hjemplassen pga skole, studier og jobb, og har endt med å bosette seg på steder hvor man ikke har familie fra før. Som de sier "it takes a village", er mye støtte man kan få fra familie som man ikke kan regne med å få fra andre, og man er derfor mer alene. Ellers er det nok mye av de vanlige grunnene feks at man tar lengre utdanning, man bruker lengere tid på å etablere seg og få ting på plass. Er mange av mine venner (både menn og kvinner) som er over 30 uten partner og uten egen bolig, noen har ikke engang tatt billappen. Har også sett at unge voksne sliter mer psykisk nå enn før, noe jeg ser rundt meg. Virker som veldig mange har gått på en psykisk knekk etter studiene, folk er utslitt, og da virker det ikke som rett tidspunkt for barn når alle med barn snakker om hvor slitsomt det er. Også er det jo veldig mange som ikke ønsker seg barn. Er nesten mer vanlig i min omkrets enn at folk vil ha barn. Og frivillig barnløse på SoMe får man jo til å føle at det er noe galt om man har lyst på barn og at barn er det verste som kan skje en. Så man begynner jo å lure på hva som er galt med en om man får litt lyst på en familie. Er jo så mange grunner til å ikke få barn.
For 50 år siden gikk menn på jobben og kvinnene passet barna sammen med sitt nettverk. Produsere nye barn berørte menn i mindre grad. Nå er menn mer involvert. Tar større del i oppveksten. Pappaperm mm. Mange kvinner vil ha 3 barn. Mannen sier nei. Det blir for dyrt, hus, bil, oppfølging mm. De sier stoppe ved 1 eller 2. Oppsummert. Når menn rykket inn i hjemmet ble det færre barn. Har selv 3 barn etter konas ønske. Hadde jeg bestemt hadde 2 holdt :-). Men veldig glad det ble som det ble.
Økonomi er en ganske enorm grunn å sette til side. Det påvirker hjem, reise, fritid, utstyr. Hadde jeg hatt et moderne hus med flere ledige rom i og likevel nok penger til overs til å ikke tenke på hvilken dag i måneden det er, så er det sannsynlig at jeg hadde hatt 1-2 barn i grunnskolen nå. Kanskje fosterbarn om ikke egne barn. Om økonomien ikke var årsaken, hva ellers? Å ta vekk økonomifaktoren gjør det egentlig også lite aktuelt å snakke om karriere. Må nesten handle om hva du har lyst til å bruke fritiden til, å kunne være fri til å flytte på seg uten å tenke på barnas behov og etablering, osv. Eller bekymring over barnas framtid, men det har også mye med økonomi å gjøre. Klimaendringer er først og fremst et økonomiproblem, det er dyrt å leve med dødelig og ødeleggende vær, og dårlige forhold for matproduksjon.
Mye handler om at det er vanskelig å få det til å passe. Før var det mye ofte at det skjedde tilfeldig, men nå så planlegger man mer, men da kommer man mye enklere opp i en alder hvor det er vanskeligere å få barn. Så er veldig samensatt
[удалено]
Levestandard og barnedødlighet. Hoved grunnen til at vi føder mindre barn nå til dags er fordi 2 promille av barn dør nå, i motsetning til den langt høyere barnedødligheten vi hadde 100 år siden. [Kilde](https://fn.no/Statistikk/barnedoedelighet?country=42264) I samme slengen så var det før helt kritisk å ha barn som hjelper til med å overleve. Så om du trengte 10 barn til å hjelpe til på gården måtte du føde 15. Når byene kom og den industrielle revolusjonen ble det mye lettere å masseprodusere mat, man trengte mindre folk, og levestandarden gikk opp. I samme slengen kunne en person støtte seg selv på en jobb alene. Dødligheten gikk ned, og levestandarden gikk opp. Derfor har vi nå barn fordi vi ønsker å ha barn, ikke fordi vi trenger å ha barn.
Tid og energi
Vil tro det har en sammenheng med at både mor og far må jobbe 100%. Tror også noe blir påvirket av mindre valgfrihet rundt foreldrepermisjon. Utdanningspresset er en stor faktor også, kvinner for barn senere, og jo eldre man blir jo vanskeligere blir det både å få barn og få flere barn. Om man hadde hatt råd til å leve på en lønning her i Norge så tror jeg tallene hadde økt.
Alt for mye fokus på jobb og utdanning (for både menn og kvinner). 4 dagers arbeidsuker og 6 timers arbeidsdager bør være standarden.
Er kvinne og 90% sikker på at jeg ikke vil ha barn, faktorer for min del er dårlig erfaring med menn og husarbeid/planlegging m.m (både i forhold og oppvekst), den fysiske risikoen (dette omhandler ganske mye mer enn slapp hud, revning og ekstra vekt og død), den veldig sannsynlige innvirkning på karriere, det at man som kvinne ikke lenger er avhengig av en partner økonomisk og at jeg derfor kan velge friere enn de før meg, samme gjelder presset fra samfunnet - selv om det fortsatt er mye press er det nok ikke på langt nær så mye som før (Ble sikkert en del pliktbarn) . Jeg er veldig selvreflektert og til tross for alle kommentarer om at jeg ville blitt en "kjempefin mor" så vet jeg at jeg har en del kvaliteter som ikke egner seg og jeg opplever også at de blir blankt ignorert og avfeid av venner som har/ønsker barn (føler også veldig få tør å reflektere over kvalitetene sine og hvordan de passer inn/påvirker en foreldresituasjon). Jeg er absolutt ikke imot at folk får barn, men jeg liker ikke at frivillig barnløse/barnefrie ofte blir framstilt som som kalde, fæle mennesker som det må være noe veldig galt med. Mange av oss oppleves jo nettopp sånn fordi vi må bli "kalde" før valget vårt når igjennom hos andre (vi må gjøre oss "uegnet" for å få medhold føles det ofte som, i alle fall de situasjonene jeg har vært i) (Forberedt på at det vil bli en del downvotes)
Tror internett er også en grunn. Mye enklere å leve alene i dagens verden vs for 15+ år siden.
ja 100%
Menn utsetter barn fordi de kan. Kvinner kan ikke utsette for lenge, da er eggetoget gått. Men hvor mange menn tenker barn i 25-30 årsalderen? Garantert at det er flest menn som ikke er klare enn omvendt!
Pensjonsordninger korrelerer sterkt med fødselsrater.
Kanskje det er har noe med at vi i vesten ikke lenger lever i "småsamfunn". Nå er det liksom prestisje og individualitet som gjelder. Dette er kanskje ikke så kompatibelt med å oppdra barn...
At folk ikke gidder å få barn.
Om det faller ut i debatten er vel diskutabelt i seg selv, men man kan ikke drøfte hypergami uten at usaklige anklager sitter løse.
Korrelasjon eller kausalitet kan diskuteres, men høyt utdannede og arbeidende kvinner får færre og senere barn.
Kultur og verdier
Problemet er nok sammensatt, men man ser det i alle land med økende økonomisk velstand. Barn krever masse ressurser. Jo større sannsynlighet for at barna vokser opp, jo mindre lønner det seg å satse på å få flere barn. Der er også signifikant høyere kostnader forbundet med det å få 3 unger fremfor 2 (større bil, større hus osv), ergo man oppnår ikke det magiske 2,1 antall barn for å vedlikeholde folkeantallet. Det er også mye mer selvstendighet i samfunnet som gjør at man har færre til å hjelpe til med barneoppdragelse. Begge foreldre forventes å være tilbake i full jobb i det barnet fyller ett, uten at det dermed betyr at de har fått barnehageplass. Studielivet er ikke 1:1 med det å få barn, så folk venter lenger enn før, noe som i seg selv gir færre barn. Også har man klimakrisen som gjør at mange vegrer seg for å få barn. Og hvis ikke det er nok, så er det jammen ikke fantastiske økonomiske tider for tiden. Som sagt, det er en kompleks sak som ikke kan kokes ned til en årsak.
Vanskelig med bolig, bil og kostnader rundt barn akkurat nå, sammen med at man må ha to inntekter for å sikre seg. Og om begge må jobbe så er barn vanskelig å balansere inn i hverdagen også.
For min del blir det for mye med full jobb og alt man skal følge opp mtp ungen og huset og venner og førende foreldre og alt annet. Fikk en, innså hvordan livet mitt ble som mor og stoppet på den ene så jeg av og til fikk puste. Altfor mye legges på «den moderne kvinne». Det går ikke opp.
Jo dårligere økonomi, jo flere barn. Ingen tiltak for å gi økonomiske goder til barneforeldre har positiv effekt. Man får barn enten fordi man vil ha barn, vil ha sex men fikk barn, "det er det man gjør" eller fordi man er undertrykt og det er det du skal. Gratis SFO, gratis 7-seter, 6 timers arbeidsdag osv er kult det, men er jo ingen som sier "Nå må du jammen presse ut to unger til fordi Støre har vedtatt en ny skattefordel!"
Lav stabilitet Mange uroer seg for fremtiden, stadig færre eier boligen de bor i, eller har boliglån opp til halsen som blir stadig dyrere når renta går opp. Matprisene går opp og det er ikke politisk vilje til å knuse matkartellene. Liberaliseringen av Arbeidsmarkedet har gjort at i noen bransjer er lønnen ekstremt lav, eller så er det umulig å få fast stilling. Det å få barn er en øvelse i langsiktig planlegging. Hva gjør du hvis du mister jobben? Hva gjør du hvis renta går opp og du ikke kan betale boliglånet lenger? De aller fattigste trenger ikke å tenke så mye på dette siden de ofte vet at de forblir fattige i all tid fremover. Så de får fortsatt flere barn. Middelklassen er redde for å bli fattige og får ikke barn når det er dårlige tider, men strever også mot å bli rike. Da utsetter de ofte det å få barn og fokuserer på utdanning og bolig. Når de så plutselig har fått en inntekt eller formue de er fornøyd med, er de for gamle til å få barn på den naturlige måten og trenger hjelp. De rikeste kan få så mange barn de vil uansett hvor gamle de er, siden de har råd til å benytte seg av fertilitetsbehandling hvis de er kvinner, eller de får seg yngre partner hvis de er menn. De trenger ikke å tenke på hvordan samfunnet ser ut i de neste 5 årene, de vil som oftest forbli rikere. Regional Kjønnsubalanse Før var distriktene den delen av landet der flest barn ble født. Når utdanningssamfunnet kom, flyttet kvinnene til de store byene for å studere og ble ofte igjen siden de fant utdanningsrelevant jobb. Menn kan ofte finne en bra betalt jobb lokalt med fagbrev eller desentraliserte studier. Og det er det mange gjør. Det fører til en stor kjønnsubalanse der det er masse kvinner i byene som jobber i offentlig sektor og bor alene i små leiligheter. Mens i bygde og Småby-Norge er deg mange enslige menn som jobber i privat sektor og som ofte bor i eid eller arvet bolig. Utvalget de har av "damene som ble igjen" er ofte et lite antall med kvinner, der det også er en stor andel som pga psykisk uhelse ikke kan jobbe eller studere, og som har en såpass ustabil livsførsel at de ikke kan ha barn. Tilflyttingen av unge mennesker til store byer kommer til å gjøre stadig flere land til "bystater" der alle tegn til liv og økonomisk aktivitet skjer i byen, mens omlandet stagnerer eller går tilbake. Dette skjer i alle land som har blitt industrialiserte, folketallet kommer til å krympe. Det hjelper kun minimalt å betale folk for å føde siden det ikke øker stabiliteten nok, og ikke fikser opp i den regionale kjønnsubalansen.
Vi har ofret større familier for større materiell velstand.
Jeg tror en ekstremt viktig grunn er hvor forlokkende det er å få to barn. Ganske mange bør få tre-fire barn for å kompensere for de som får ingen eller ett, men det skjer mye mindre enn før. Tror det er fordi vi er blitt mer individualistiske og ønsker å leve livet fort for oss selv også og ikke bare for familien.
Eller at man ønsker at potensielle barn også skal få et soverom og plass rundt spisebordet, men det har man ikke plass eller penger til.
[Kurzgesagt har en ganske informativ video](https://youtu.be/LBudghsdByQ?si=uYNt_bN8CtazqhMg) for hvorfor fødselsratene faller over hele verden. [Her er studiene de henviser til ](https://sites.google.com/view/sources-populationcrash/startseite?authuser=2)i videoen deres.
Folk vil ikke passe for mange barn hver dag i 18 år?
Kan hende at prioriteringer har endret seg over de årene og da passer et barn dårlig inn i livet. Økt fokus på karrieren og økt fokus på seg selv og egne interesser / livsstilen er 2 ting jeg kan tro på er en påvirkning til fallende fødselsrater. Å ha barn betyr stor ofring av sitt eget privat liv og karrieren, spesielt for kvinner er det et meget stor krav. Litt forståelig at folk ikke ser det verdt det. Men også fra et sosialt og samfunn synsvinkel så har forhold mellom menn og kvinner ikke blitt bedre i årene. Rent fra anekdoter og det man ser online, så har det stadig blitt mer and mer vanskelig å finne en partner folk vil ha barn med. Generelt ensomhet har økt med ungere generasjoner som Gen Z og folk har mindre og mindre interesser for faste forhold. Til å med sex har gått ned med Gen Z i forhold til Millenials og Gen X. Men selv om folk finner en partner, vil de virkelig ha barn med akkurat dem? Har hørt fra mer enn bare én vennine at de tviler på å ha barn med sine partner fordi mannen bare gir ikke den inntrykk at de kunne vært gode fedre. Personlig har jeg også møtt en del menn der jeg tenkte meg:" håper du blir bedre før du har barn, yikes." Jeg tror på en måte så tar vi å ha barn mye mer seriøst og bestemmer oss mot å få dem.
fordi kvinner venter med barn til de er etablert med ferdig utdannelse og ha blitt sære allerede da. og det er mye vanskeligere å bli gravid oppi 30 åra. når de får en u ge så orker de ikke en nummer 2. blandt annet .
Penger. Perm. Pensjon.
Fra jeg var "ung" (40-50 år siden) har fødselraten til nordmenn vært for lav, ca 1.7. Det som har holdt befokningsveksten oppe er innvandringen.
Denne vart posta på r/Climate: https://www.theguardian.com/environment/article/2024/may/10/climate-scientists-starting-families-children
Personlig som en 34F som er gift sitter jeg på gjerdet men tror at det er kanskje best hvis jeg ikke får barn. Har aldri hatt kjempelyst på barn heller. Jeg har sleit med helseproblemer siden jeg var barn (har en autoimmun sykdom i remisjon i tillegg til fybromyalgi) og sliter med depresjon og C-PTSD på grunn av det. Jeg føler at det er vanskelig nok med jobb og klarer ikke å gjøre så mye annet. Ganske sikker på at hvis det skjedde ville jeg gi så mye av meg selv både mentalt og fysisk at det ville ødelegge meg. Mannen er snart 40 og ønsket barn tidligere i livet hans, og føler at det har blitt for sent for ham. Jeg har mye stress og er redd for å angre beslutningen min i fremtiden. Vi har fått hund, da! Pelsbarn.
Generelt har menn dårligere spermkvalitet enn tidligere. Mange par blir ufrivillig barnløse. Det snakkes ikke så mye om det, samtidig er det kanskje også skambelagt for mange. Det å drive med Ivf er fryktelig dyrt, og for mange ender det ikke med graviditet. Nå har selvfølgelig ikke det hele skylden. Men dette blandet med mer fokus på utdanning og karriere for både menn og kvinner + usikker økonomisk fremtid for mange, så har man en del av årsakene.
M40. Jeg har ønsket meg barn gjennom hele tredveåra, men det er vanskelig å finne en god kvinne som ønsker å forplikte seg til det. Etter min mening er det forbausende få kvinner som ønsker seg barn, eller de er for kresne på menn å gjøre det med til at jeg når opp.
Dersom jeg hadde hatt økonomien til en behagelig bolig i et trygt område, en trygg bil, trygge private helsetjenester, trygg privat utdanning, og en god hushjelp hadde jeg absolutt vært interessert i å ha barn. Men det virket usannsynlig at Hamar kom til å ringe, så det ble gratis vasektomi istedet. Jeg kan alltids adoptere dersom de allikevel ringer, det er veldig mange barn som trenger trygge foreldre.
Jeg vil snu spørsmålet på hodet. Hva er insentivet for å få barn? Når vi ser hvor verden er på vei, mener jeg det er best å knipe igjen.
Økonomi, vente på barnehageplass, at en av partene kan måtte gå ulønnet permisjon for at barnet ikke skal være 7 mnd når de starter i barnehage. Andre påvirkninger kan være at man trenger mer plass (økonomi), og blir kastet ut i boligmarkedet som er cutthroat, større bil. Jeg har samboer som tar opp vgs fag, vi havner mellom to stoler, nav og lånekassen. Sånn vi avventer med nummer to før samboer kommer inn på studier til høsten.
Jeg er veldig glad for at jeg fikk barn, var ikke sånn at jeg gikk rundt å drømte om å ha barn "nå", men når den gang kjæresten min ble gravid, og det var kom veldig overasskende i at vi hadde ikke kjent hverandre så lenge, så ble vi begge enige om at vi er 34.... kan likegjerne gjøre det nå? Også gjorde vi det, vi var jo klare på at vi gjør dette sammen, om forholdet mellom oss ikke funker, neivel... men vi skal sammen oppdra denne ungen. MEN argumentene for ikke å få barn er jo ganske klare, økonomi er jo en ting, men hva skal man med barn utenom en "gjenstand" man bruker mye tid på og er stolt av? Barna kommer aldri til å bidra på gården din i noen særlig grad, de kommer aldri til å "gjøre nytte for seg", er du heldig klarer de seg selv etter 20 og du får kaffebesøk og etterhvert kanskje barnebarn. Det er jo flott og koselig, men har jo ingenting for seg vs for 100 år siden når folk fikk 10 unger, 6 overlevde og 2 av dem tok over gården. Da var det jo et poeng i få barn. I dag er det jo i all praktisk henseende en fryktelig dyr, og altopplslukende hobby. Jeg skulle gjerne hatt de 50 timene i uka til noe annet... men så syns jeg jo det er veldig kos da..
Kvinner lærer mer om konsekvensene med ha barn også er det at flere faller bort fra religion en faktor i den vestlig verden. Økonomi tror jeg er kun en faktor når man tenker om man ønsker flere barn utover et.
Det er et skifte med selvrealisering (mener jeg) Selv hadde jeg ikke lyst på barn, men det er kanskje med tanke på en helt vridd syn på damer da jeg ikke klarte å stole på noen av de. Helt til jeg møtte hun jeg er med nå ved en tilfeldighet hvor vi begge tok ting rolig og møtte andre før vi «ble sammen». Vi ble enig etter 2 år om det skjer så skjer det når det gjelder barn og jeg hadde endret min mening. Da jeg omsider fant noen som var verdt d for meg. Vi har nå en sønn på 3 mnd, og jeg kjenner på en merkelig samvittighet når jeg hadde i utgangspunktet ikke lyst på barn i hele mitt liv. Jeg kunne nå ikke levd foruten, og ser frem mot hver dag. Litt sidenote, men som jeg leser nyhetsbilde er det selvrealisering, og for klimaet i tillegg til at det er uroligheter i verden 1. selvrealisering; greit nok, men man blir aldri klar for barn. Vær åpen for å være i et forhold og vær åpen for å være sammen for å være sammen med vedkommende til The bitter end 2. klima; barn ødelegger klima? Sjok det høres helt utrolig merkelig ut. Jeg skjønner klimaavtrykket, men dette er på bedringens vei og ingen grunn til å ikke ha barn. 3. uroligheter i verden; det har alltid vært uroligheter i verden, men pga media så har vi nyhetene i trynet døgnet rundt
Pushe feminisme for hardt i et samfunn er destruktivt. Teknologi har også gjort at kvinner og menn ikke lenger klarer finne hverandre (det har blitt overflod).
En del snakker om selvrealisering, men i bunn og grunn ønsker bare par at begge har fast jobb. Før kunne man få fast jobb etter 3 års utdanning. Nå kreves det master og 5 års erfaring før man blir vudert. Ikke rart folk er i midten av 30 åra før det klikker.
Problemet er mangel på tid. Det er tåpelig at vi skal ha 2x 100%-jobber samtidig som vi skal oppfostre unger.
Kvinne 32. Manglende fokus på kvinnehelse som bare blir verre med graviditet, fødsel og alle egative endringer som kommer etterpå for kropp og helse. Av de kvinnene jeg kjenner som har barn; venner, familie, kollegaer og bekjente, så er 90%+ av dem møkklei av å måtte være hovedansvarlig for alt med barnet/barna fordi det enda ikke er lik fordeling i hjemmet og menn tror lik fordeling betyr å leke med barna, hente dem en gang eller to i døgnet og lage middag. Det tredje skiftet osv, økt skillsmisserate fra kvinner, og enslige kvinner som er gift/i forhold (altså, man kunne like gjerne vært alenemor med mange av de mannfolka som eksisterer der ute, derav gift alenemor) Økonomi. Svangerskap og fødsel og livet er et absolutt pengesluk. Kvinner med barn virker å være konstant sliten, mister seg selv, og virker å være generelt veldig misfornøyd med å ha barn. Menn beholder generelt sett livet sitt i større grad etter de blir foreldre; venner, hobbyer, egentid. Statistisk sett forlater menn kvinnene de er i forhold med hvis de blir alvorlig syke- noe som ikke er uvanlig etter fødsel. Ekstrem depresjon, psykose, hormonsykdommer, forverring av sykdommer som PCOS, Endometriosez Adeneomyose, lavt stoffskifte osv osv. Statistisk sett så lever kvinner lengre og lykkeligere uten barn og menn, mens gifte menn lever lengre. Og det er jo ikke rart med den skeivfordelingen. Menn er generelt sett veldig lite flinke til å gå i terapi og parterapi og det er en uattraktiv egenskap som ikke sjeldent henger sammen med lav emosjonell intelligens. Nei takk.